Intellektuell frihet er grunnleggende for all sannhetssøkende og kunstnerisk skapende virksomhet og er viktig for ivaretakelsen og styrkingen av demokratiet. Akademisk frihet må derfor være en normgivende rettighet for alle som driver forskning.
Tilliten til forskning er avhengig av at forskerne er frie og uten bindinger, og at forskningsresultater kontinuerlig blir gjenstand for kritisk prøving fra andre forskere. Det hviler et særlig ansvar på universiteter og høyskoler for å sikre dette, noe som fordrer at forskningsinstitusjonene er autonome, at forskerne gis anledningen til å velge emne og metode, til å publisere forskningsresultater, og at forskning og undervisning skjer etter etablerte etiske og faglige standarder.
Flere tendenser og trender setter akademisk frihet under nytt press: økende vekt på nytteverdi, strategisk spissing og ekstern finansiering, bortfall av kollegiale organer, økende andel midlertidig vitenskapelig ansatte, endringer i forvaltningens bruk av forskning og flere saker knyttet til mistillit til og misbruk av forskning. Svekkes den akademiske friheten, svekkes ikke bare forskningens kvalitet, men også den opplyste og kritiske samfunnsdebatten og tilliten til forskningsbasert kunnskap.
