Verdifulle ruiner

Reiserappport fra 2010 av Tor Sæther, etter støtte fra FMK til deltakelse på Nordisk ruinseminar i Visby, september 2010.

Nordisk ruinseminar 2010 ble holdt i Visby på Gotland fra 27-30 september. Stedet var velvalgt. Ingen andre steder i Norden kan oppvise så mange ruiner av middelalderens bygninger som Visby, og utover på resten av Gotland finnes flere ruiner, både av kirker og kjøpmannsgårder og forsvarsanlegg. Takket være reisestøtte fra FMK ble det mulig for meg å delta på seminaret og få faglig påfyll innenfor et område der fagmiljøet er lite, særlig for en som tråkker rundt i det daglige arbeidet ved et middelsstort museum.


Formålet med Nordisk ruinseminar som holdes annen hvert år er å tilby et forum der forskere og folk som arbeider med ruinbevaring kan presentere og utveksle aktuelle arbeider, prosjekt og resultater når det gjelder skjøtsel, vedlikehold og andre problemstillinger omkring ruiner. Temaet for årets seminar var ruinen som arena for samarbeid mellom forskning, kultur, samfunn og næringsliv.

Hedmarksmuseet forvalter en rekke ruiner. Den mest kjente er Hamar domkirkeruin, men den gamle bispegården utgjør også et stort ruinkompleks, foruten ruinen av Korskirken og av kannikenes gårder.
Ruinene utgjør en viktig del av museets utstilling. Ruinene brukes i formidlingen og som ramme om ulike arrangementer. Museet opplever et økende press fra de som ønsker å utnytte ruinene stadig mer kommersielt til spektakulære forestillinger og events. Temaet for årets ruinseminar var derfor svært aktuelt og interessant for de problemstillingene vi møter på hjemmebane.

Tematikken ble raskt brakt på banen i et foredrag om Koldinghus i Sønderjylland. Kongeborgen ble ruin etter en brann i 1808. Ruinen ble etter siste restaurering innkapslet i og beskyttet av helt moderne arkitektur. Borgruinen er tilholdssted for Kolding museum som formidler borgens og Koldings historie. Kommunen ønsker imidlertid å utnytte ruinen bedre. Salene leies bort til middager og man arbeider med planer om et design senter. Det virker som det ikke lenger er nok å være et historisk monument, det skal knyttes alt mulig annet til det som har lite med monumentet å gjøre. Det blir stadig viktigere at kulturminnene er i stand til å tjene inn sitt eget vedlikehold. Dette er selvsagt ikke noe nytt. Hedmarksmuseet har i mange år leid ut domkirkeruinen til konserter, teaterforestillinger og brylluper. Ruinene tjener også som ramme omkring en middelalderfestival. Allikevel er det vesentlige forskjeller, som ligger i  måten man gjør dette på , og hvilken rolle ruinen får spille i det hele.

I en av de store kirkeruinene i Visby, St Nicolai, en klosterkirke fra 1200-tallet, der mye av hvelvet fortsatt er bevart, arbeider man med et prosjekt kalt St Nicolai Kultudral. Ruinen, på grunn av at den delvis har taket i behold, har de siste 35 årene vært arena for både skuespill og konserter. En stor permanent scene er innredet i vestenden og forran den er over halve ruinen fylt av store, gråmalte trebenker, stativer for rigging av lyd og lys preger også interiøret. Nå ønsker man å gjøre den mer anvendlig ved nye permanente installasjoner. Den viktigste delen av prosjektet er hvordan man kan gjøre det mer behagelig for publikum å overvære en forestilling i ruinen. Det trekker og blåser friskt gjennom alle åpningene i det gamle byggverket, slik at det blir kalt å sitte der på kvelden og musikernes noter blåser vekk. Man eksperimenterer med ulike former for vindskjerming og oppvarming.

Rett skal være rett. Det er den eneste av Visbys mange ruiner som hittil er blitt brukt på denne måten med faste installasjoner. Den har på mange måter en lang tradisjon for det, og dette oppleves trolig som noe positivt av befolkningen og av publikum. Det hevdes at gjennom hele arbeidet med prosjektet så er ruinen det viktigste, og alle inngrep skal være minst mulige. I bunnen for prosjektet ligger også et forsøk på å definere alle ruinens kulturelle verdier og komme fram til hva som er viktigst ved ruinen, som historisk monument, som arena for opplevelse. Prosjektet er et samarbeide mellom antikvarer, eksperter på middelaldermur, politikere og publikum.

Det er mye positivt i dette, men jeg og mange andre på seminaret kunne ikke fri oss fra å tenke at det man her gjør viser at ruinen i seg selv, med den historien den har å fortelle, ikke lenger er nok. Skal samfunnet bry seg om å ta vare på alle disse konserveringsmessig svært kostbare kulturminnene, så må de kunne brukes til noe, man må kunne tjene penger på dem. Opplevelsen av ruinen og rommet i seg selv er ikke nok. Spørsmålet var tydeligvis ikke om man skulle gjøre dette, men hva man kunne gjøre uten å skade murverket for mye.

Dette ble desto mer skremmende da vi fikk vite at Visbys 9 kirkeruiner, som hver av dem er større en noen ruin vi har i Norge, pluss ringmuren omkring byen  fra 1100-1200-tallet med store tårn og porter bare fikk 200 000 svenske kroner til vedlikehold og drift i året. Organisasjonsmessig er det også for tiden uklart hvem som har ansvaret for å vedlikeholde den enorme ringmuren. Dette bærer ruinene også etter hvert preg av. Vi fikk også vite at man planlegger å leie ut og arrangere middager med underholdning i flere av de andre kirkeruinene for å kunne forsvare å bruke penger på konservering av murverket. Dette vil kreve en rekke installasjoner som vil bli stående permanent og som selvsagt vil forringe opplevelsen av ruinene, om man i det hele tatt slipper inn fordi det er viktigst at bordene blir dekket. Desto mer interessant blir dette når vi tenker på at Visby er et kulturminne på Unescos liste over verdens kulturarv.

De som ikke var betenkt etter rundturen i Visby, ble det etter et besøk ved Gotlands største klosterruin, Roma kloster, der begge søyleradene i det store kirkebygget fortsatt står i vakre omgivelser. Her hadde man funnet ut at disse ruinene jo var glimrende å spille skuespill av Shakespeare i. Dette hadde pågått i en ti års tid, og installasjonene var så store, med scenegulv i hele ruinen, trapper, oppbygde podier og tribuner, at det kostet for mye å rigge det ned og opp igjen. Det måtte altså bli stående. Hvor var ruinen? Hele opplevelsen var sterkt forstyrret. Scenegulvet dekket den nederste halvmeteren av søylene, slik at hele rommet ble feil. Ved siden av ruinen var det salgsboder for souvernirer og mat, som også sto permanent. Dette var, forsto vi, godkjent av antikvariske myndigheter, eller av en umyndiggjort antikvarisk myndighet.

Allerede på ferga fra Nyneshamn til Visby ble det drevet reklame for en bok med tittelen Shakespeare i Roma. Selvsagt var det denne opplevelsen som var viktigst, og så kunne man oppleve det om igjen i de fine bildene i boka. Var det en ruin der også? Trolig er vi bare en surmaget, fundamentalistisk gjeng med antikvarer som går hoderystene rundt i en misshandlet ruin. Kanskje er det så at folk flest gir blaffen i ruinen og mangler forutsetninger for å bli opprørt. Det må understrekes at også de svenske og danske antikvarene var rystet.

Jeg har striden om operaen i ruinene av Steinviksholm i Trondheimsfjorden i friskt minne. Dette ble også heldigvis lagt fram i et foredrag på seminaret. Her fikk vi se at man med grunnlag i lov om kulturminne, paragrafen om å tildekke og skjemme et fortidsminne, hadde grepet fatt i saken og fått flyttet forestillingen med alle sine installasjoner til terrenget utenfor borgen. Ruinen er nå bare en bakgrunn, og det fungerer vel så bra.

I den avsluttende diskusjonen på seminaret ble det fremført et interessant synspunkt. Trenger vi alle kirkeruinene? Er samfunnet villig til å ta vare på og konservere alt dette. Man må foreta et valg. Vel så viktig som selve monumentet er de gode historiene omkring det. Er det mulig at vi kan ta vare på historiene og la munumentet forfalle? Kan vi rive en bygning og bare ta vare på all informasjonen vi har fått ut av den? Jeg tror spørsmålsstilleren har glemt noe vesentlig. Han var fra England der problemet trolig er mer nærliggende enn her. Vil de gode historiene i det hele tatt ha noen interesse på lengre sikt, etter at monumentet er borte? Selve følelsen av monumentet er viktig. Hva ville en by som Visby vært uten sine kirkeruiner og sin ringmur? Trolig ikke så mye mer enn en annen svensk badeby. Byen bygger all sin markedsføring på det særpreget som ruinene og nærværet av middelalderen gir. Trolig ville interessen for å ta vare på den pittoreske 17-1800-talls bebyggelsen og de trange gatene også vært mye mindre. Byen tjener store penger på å ta vare på sine ruiner. Da må man også passe nøye på hvordan man bruker dem.

Besøket på Gotland var lærerikt og tankevekkende. Enn så lenge er vi mest opptatt av å bevare våre kulturminner fordi de er viktige monumenter over vår historie og  ikke fordi de er glimrende arenaer for events av ulike slag. Trolig er det ikke slik så mange steder i Sverige og Danmark heller. Spøkelset var bare så ekstra tydelig i ruinene og rosenes by, Visby. Det viser hva som kan skje når man i dårlige tider skrur krana igjen. Spøkelset er her også, men foreløpig har vi antikvariske myndigheter som er sterke nok til å jage det inn i skyggene. Krav om opplevelser og verdiskapning har vi hørt om, og det er vel og bra så lenge kulturminnet får spille hovedrollen.