Helgheims farlige retorikk

I et debattinnlegg i Dagbladet 8. november skriver Frp's stortingsrepresentant Jon Helgheim at han er «overrasket over det lave faglige nivået på forskere og forskning, og den høye graden av politisk aktivisme blant forskere». Helgheim mener politisert forskning er et stort problem, og ber forskerne «rydde opp i» problemet med at «forskningen mangler standarder som skiller ut politiserte forskere med skjulte motiver».

At Helgheim mener dette er ikke noe nytt. I juli beskyldte Helgheim innvandringsforskningen for å være ensidig og politisk motivert, og ville «stille krav til meningsmangfold» og finansiere forskning med «supplerende perspektiver».

Først av alt: Å hevde at politisert forskning er en uting, er å sparke inn en vidåpen dør. Alle forskere er enige i dette. Politisert forskning er først og fremst dårlig forskning. Å legge fram en forskningsrapport der terrenget er endret for å passe til det politiske kartet, er i tillegg uetisk.

Heldigvis finnes det systemer i forskningsverdenen som skal forhindre både dårlig og uetisk forskning. Vitenskapelig metode bygger blant annet på at forskningsresultater skal være reproduserbare. Det betyr at det skal være mulig for en annen forsker å komme fram til liknende resultater med samme metode.

Fagfellevurdering av vitenskapelige publikasjoner innebærer at andre forskere på samme fagfelt kritisk gjennomgår forskningen før den publiseres.

Forskningsetikken legger viktige begrensninger på alt vitenskapelig arbeid. Det handler blant annet om korrekt sitering av andre forskere og en nøktern tolkning av resultater.

De nasjonale forskningsetiske komiteene har ansvar for å granske saker der det er mistanke om uredelig forskning.

Men kanskje viktigst av alt: Som forsker er du hele tiden utsatt for spørsmål, kritikk og diskusjon i et åpent, internasjonalt forskningsnettverk. Som forsker er man vant til at teorier og forskningsfunn kontinuerlig utfordres og kritiseres.

Forskningen er på ingen måte konsensusbasert, slik Helgheim forsøker å gi inntrykk av. Dersom et norsk forskningsmiljø drev politisert forskning slik Helgheim påstår, ville det blitt utsatt for massiv faglig kritikk, og med stor sannsynlighet ikke blitt publisert. Det ville også mistet finansieringen.

Helgheims påstander er problematiske av flere grunner. For det første fordi han nører opp under mistilliten til forskning, i ei tid da falske nyheter og faktafornektelse står sterkt. Bare i Saudi-Arabia og USA er det flere som tviler på at klimaendringene er menneskeskapte enn her i Norge, enda forskningen som dokumenterer dette er overveldende.

For det andre sår han tvil om norske forskeres faglighet, og stempler en hel yrkesgruppe som sjarlataner.

For det tredje er den akademiske friheten er under press. Politikere ønsker å legge begrensninger på forskningen, fordi de ser den som en trussel mot sitt regime, sin ideologi eller sin politikk.

Presset er størst i andre land – Polen, Ungarn og USA er aktuelle eksempler. Men også her i Norge er det grunn til å være på vakt. Også hos oss har vi hatt tilfeller der politikere tråkker over streken og blander seg utilbørlig i forskernes arbeid. Som da fiskeriminister Per Sandberg ba forskerne ved Havforskningsinstituttet om å være mer «næringsvennlige».

En slik utvikling er både en trussel mot forskningen og en trussel mot demokratiet. Et av forskernes viktigste samfunnsoppdrag er å være en kritisk og utfordrende stemme, uavhengig av politiske interesser. Å styre forskningen er også en vei til mer politisert forskning, altså den forskningen politikerne selv ønsker seg. Og går ikke Helgheim selv langt i å ønske mer politisert forskning, når han krever innvandringsforskning med «supplerende perspektiver»?

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

Debattinnlegg i Dagbladet 12. november 2019