Toget kan ikke gå før skinnene er lagt

Forskningrådet har nylig innført åpen forskning som vurderingskriterium for vurdering og tildeling av støtte. Kravene gjelder blant annet potten Forskerprosjekt for unge talenter, hvor følgende vurderingskriterier legges til grunn:

– I hvilken grad de planlagte resultatene skal gjøres åpent tilgjengelige for å sikre gjenbruk av forskningsresultatene og forsterke reproduserbarhet

– I hvilken grad riktig praksis for åpen forskning er en integrert del av prosjektet for å sikre åpen deling og utstrakt tilgang på forskningsresultater

Målet om åpen forskning er det ingen uenighet om. Spørsmålet er hvordan målet kan nås. En dårlig løsning er å skyve for mye av ansvaret over på enkeltforskeren – uten at strukturene for åpen forskning er på plass. Går Forskningsrådet for fort fram her?

Å gjøre forskningsdata FAIR (findable, accessible, interoperable and reusable) gir forskere nye muligheter til å bygge på andres arbeid, og vil bidra til ny kunnskapsutvikling. Samtidig vet vi at realisering av FAIR krever omfattende innsats på flere nivåer, og ikke minst investeringer i kompetanse, støttefunksjoner og datainfrastruktur.

Den såkalte FAIR-utredningen var tydelig på at FAIR krever praktisk, juridisk og teknisk kompetanse, og på at det må finnes insentiver i forskningssystemet som bidrar til at forskere i større grad deler data. Både Aronsen-utvalget og FAIR-utredningen viste at praktiske, juridiske og andre barrierer bidrar til at data ikke deles mer enn de gjør, og at forskerne opplever landskapet som uoversiktlig og verktøyene som mangelfulle.

Forskningsrådet peker selv på utfordringene i sitt innspill til Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Der tar de til orde for at opplæring i åpen forskning-praksis, og datadeling i tråd med FAIR-prinsippene spesielt, bør prioriteres på alle nivåer i forskningssystemet. De foreslår også at investeringene gjennom forskningsrådet, både til generiske og til fagspesifikke nasjonale plattformer, bør økes med 400 millioner kroner over en fireårsperiode.

Det er gode grunner til at forskningsprosjekter bør måles på åpenhet - men det krever at infrastrukturen er på plass først. Tilrettelegging for åpen forskning innebærer i dag betydelig merabeid for forskerne, blant annet med tanke på å tilrettelegge datasett for gjenbruk. Faren er at kravet om åpen forskning vil føre til mer tidkrevende søknadsprosedyrer og mer tidkrevende forskningsprosesser. Det er ikke fair.

Det er mange ubesvarte spørsmål. Jeg er selv kreftforsker ,og leder en forskningsgruppe ved Radiumhospitalet i Oslo. Forskningsrådets nye krav vil ha stor betydning for oss. Spørsmålene er mange.

For det første: Kan jeg i det hele tatt dele våre data? Mange innen kreftforskning jobber med pasientsensitive data. For at vi i det hele tatt skal få analysere dataene må det gjøres på TSD – Tjenester for Sensitive Data – som oppfyller lovens strenge krav til behandling og lagring av sensitive forskningsdata.

Av etiske grunner knyttet til pasientsikkerhet vil vi nok få et klokkeklart nei på en forespørsel om å dele disse dataene åpent med andre. Hva betyr det når våre forskere søker om forskningsmidler?

For det andre: HVOR skal vi dele dataene? Noen typer datasett har etablerte digitale plattformer (som GEO - Gene Expression Omnibus), men de fleste har det ikke. Skal jeg legge dem ut på en vilkårlig server? Laste dem opp i skyen?

Mange av datasettene våre er i tillegg utrolig store. Hvem skal betale for lagringen? Skal jeg som forsker bekoste dette? Hva når finansieringen går tom, fordi prosjektene stort sett er tre-årige? Skal dataene da tas ned igjen? Sannsynligvis ikke. Blir regningen da tatt av enkeltforskeren eller av institusjonen?

For det tredje: HVORDAN skal vi dele? Det er forventet at dataene skal oppfylle det tidligere nevnte FAIR-prinsippet. Men hvordan skal vi gjøre dette i praksis? Det innebærer å systematisere datasett med mange milliarder målepunkter. Det er jo et prosjekt som er gigantisk mye større enn selve forsknigsprosjektet vi skulle bruke dataene til i utgangspunktet. Hvem skal gjøre denne jobben med dataene? Er det jeg? Selv om jeg ikke har den kompetansen? Skal jeg betale for å hente inn denne kompetansen? Eller er det meningen at jeg skal bruke arbeidskapasiteten til bioinformatikeren jeg har i forskningsgruppa mi, og dermed ikke få levert på forskningsbiten jeg har fått ekstern finansiering til å levere på?

Vår situasjon er åpenbart ikke unik. Forskere og forskningmiljøer ved ulike institusjoner og i vidt forskjellige disipliner sitter med de samme spørsmålene og bekymringene. Hvordan skal dette kravet løses i praksis? Er det enkeltforskeren eller institusjonen som har ansvaret? Og hvem tar regningen?

Vi er klar over at det pågår mye godt arbeid både ved institusjonene, i regi av forskningsrådet og i EU. Like fullt er dette kompliserte endringsprosesser, som vi må være sikre at på at forskerne har forutsetninger og rammebetingelser for å inkludere i sin forskningspraksis. Noen fagmiljøer og disipliner er kommet langt, andre ikke.

Vi ber derfor Forskningsrådet tenke seg om en gang til, og ikke legge lista for tildelinger så høyt at det i praksis blir umulig for mange viktige forskningsprosjekter å komme over den. Iverksettingen av de nye kriteriene for åpen forskning må følges opp med ressurser til å dekke forskernes merarbeid og økte kostnader, og inntil en bedre infrastruktur er på plass, må kriteriet vektes slik at det er mulig å få prosjektstøtte selv med lav score.

Ruud-utvalget viste til at det er nødvendig med store investeringer for å legge til rette for deling av forskningsdata i tråd med intensjonene om åpen forskning. Men da Ola Borten Moe nylig la fram Langdtidsplanen for forskning og høyere utdanning, fantes det ikke spor av de investeringene som trengs hvis Forskningsrådets kriterier skal kunne innfris. Det må stortingsbehandlingen på nyåret ta tak i.

Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet

Debattinnlegg i Khrono 9. desember 2022