Nitti år og like viktig!

I dag kan det organiserte arbeidslivet synes opplagt og selvsagt. Men for et knapt hundreår siden var arbeidskonfliktene mange og sterke. Menstadslaget i 1931 er den mest kjente. En annen konflikt foregikk i Lillestrøm i den samme periode, knyttet til sykkelfabrikken Norrøna. Her var det en mangeårig kamp for retten til fagorganisering og tariffavtaler.

Norrøna startet opp i 1922. Tre år senere organiserte de ansatte seg. De ønsket å få orden på tariffer og arbeidsforhold. Men som en annen Tesla-eier, ønsket ikke bedriftsleder Alfred Andersen organisering blant de ansatte. Han møtte dem med oppsigelser, for så å ta inn uorganiserte i stedet. I ei tid med stor arbeidsledighet var det flust å velge blant. Som mange andre på borgerlig side så han på fagbevegelsen som en trussel mot privat næringsliv og økonomisk vekst.

Det ble starten på en mangeårig konflikt, med streiker, blokader og boikottaksjoner. I november 1934 spisset konflikten seg til. Hundrevis demonstrerte. Hatt- og frakkekledde menn toget nedover gatene i Lillestrøm mens de ropte «Ned med judasene» og «Ta streikebrytera»!

Den 8. januar 1935 kom det beryktede statspolitiet til Lillestrøm. Det var forhatt av landets arbeidere som et klassepoliti rettet mot arbeidsfolk. I militær utrustning, med lange vinterfrakker og hjelmer, maskingevær og pistoler, tåregassgranater og køller ryddet de gatene. Folkeforsamlinger ble forbudt, men forbudet ble trosset av befolkninga.

Konflikten var svært intens i flere dager. Vindusruter ble knust, personer banket opp, ja, det ble til og med festet dynamitt til fabrikkbygningen. På det meste var 1700–1800 organiserte menn samlet til massedemonstrasjon.

Arbeidernes krav er fullt forståelige. I tiårene forut for dette, hadde organisasjonsretten begynt å bli en selvfølgelig del av arbeidslivet. Det moderne demokratiet hadde vokst fram: Stemmerett var oppnådd for alle, politiske partier var dannet og fagforeninger var blitt tillatt.

Tilliten til folkestyret var bygget opp og blitt et grunnleggende politisk premiss. Fagbevegelsen var i økende grad sett som garantist for velferd og sosial likestilling. Bak lå hardt og langvarig agitasjonsarbeid, hyppige møter, mye papirarbeid, mange diskusjoner og en rekke arbeidskonflikter.

I mellomkrigstidas økonomiske uro og dyrtid var dette igjen i spill. Konflikten i Lillestrøm er ett eksempel på det. Perioden var de vestlige demokratienes urolige ungdomsår, ei utflytende og brutal tid, ekstremismens tidsalder, sier historikeren Ivo de Figueiredo. Folk tok ikke lenger kapitalismen, demokratiet, vitenskapen og det gryende velferdssamfunnet for gitt: «Det skjer noe med de vestlige menneskene i løpet av disse årene, det er som om toget mot fremtiden stanser og passasjerene om bord, som så langt har sittet tillitsfullt på plassene sine, plutselig stormer ut og sprer seg i alle retninger, grepet av en uforklarlig redsel», som de Figueiredo har formulert det.

Troa på ­saklige ­diskusjoner er ­kanskje viktigere i dag enn noen gang

Mellomkrigstida var preget av tillitskrise. Den urolige tida fyrte opp under klassehat og rasisme, antisemittisme og fanatisk religiøsitet. Den rokket unge demokratier i grunnvollene, rystet den kapitalistiske orden og gjorde Hitler og Stalin mulig.

I 1935 inngikk arbeidsgiver- og arbeidstakersida borgfred. Den 9. mars ble den første hovedavtalen inngått. Arbeidslivets grunnlov er den ofte blitt kalt. Arbeidslivet ble nå regulert og avtalefestet, med signert aksept av overenskomster og regelverk fra begge parters side – en anerkjennelse av fagbevegelsen som ansvarlig part i arbeids- og samfunnslivet.

Samme år dannet Arbeiderpartiet sin første stabile regjering, basert på kriseforliket mellom Ap og Bondepartiet. Det førte til dannelsen av regjeringa Nygaardsvold og sikret samtidig større bevilgninger til jordbruk, kommuner, veier og boligbygging.

I arbeidslivshistorisk og politisk sammenheng er 1935 et særdeles viktig år. Det markerer begynnelsen på det historikere senere har kalt «den sosialdemokratiske tidsalder». Tiårene som fulgte var preget av samarbeid mot felles mål, en tillit til fellesskapets grunnleggende enighet og til at det fantes samlende interesser. En kompromisskultur vokste fram.

Den respektfulle og forsonende stemninga er en slående kontrast til streiken ved sykkelfabrikken Norrøna. Den minner oss om hva vi har vunnet med det organiserte arbeidslivet, der partene samarbeider og respekterer spillereglene i samfunnet.

Troa på saklige diskusjoner er kanskje viktigere i dag enn noen gang, i arbeidslivet som andre steder. I en kaotisk verden, med polariserte debatter og sterk mistillit til andre, er det viktig å bevare evnen til å snakke sammen og til å forhandle for å finne løsninger.

Fredsavtalen i 1935 demmet opp for radikalisering og høyreekstreme krefter. Aps revolusjonære periode var definitivt over, og de nazistiske miljøene i Norge skulle bare bli marginale. Det utviklet seg en tillit til de demokratiske institusjonene og til at systemet fungerte til alles fordel. Det er en forutsetning for det vi ofte kaller den norske modellen.

Hva skjedde så til slutt i Lillestrøm? Jo, der opprettet arbeiderbevegelsen sin egen fabrikk i konkurranse til Andersens sykkelproduksjon. Slik kom sportsartikkelfabrikken Tarzan til byen. Men se det, det er en helt annen historie.

Av Hilde Gunn Slottemo, nestleder i Forskerforbundet og professor ved Nord universitet

Kronikk i Klassekampen 10. mars 2025