– Kjønnsdimensjonen er dypt problematisk

Unge forskere møter i dag klare krav til økt mobilitet. Men er kravene utformet slik at mobiliteten faktisk gir økt forskningskvalitet? Og hvilke utfordringer fører slike krav med seg? Hva betyr de for eksempel for likestillingen i akademia?

Det var blant spørsmålene som ble debattert da Forskerforbundet og Akademiet for yngre forskere inviterte til frokostseminar om mobilitet i akademia onsdag 1. juni. Og særlig det siste spørsmålet fikk opp engasjementet i panelet.

– Den klare kjønnsdimensjonen når det gjelder mobilitet i akademia er dypt problematisk, sa en engasjert kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen til de nærmere hundre fremmøtte.

Røe Isaksen kommenterte innledningen til Katja Enberg fra Akademiet for yngre forskere, som blant annet viste til at forsøksordningen med innstegsstillinger klart ser ut til å favorisere menn.

SV-leder Audun Lysbakken delte bekymringen.
– Akademia er allerede for lite likestilt. Hvis innstegsstillingene viser seg å først og fremst åpne en ny vei for menn, har vi et kjempeproblem. Hvis det stemmer at få innstegsstillinger er besatt, er det bra, da kan vi slå alarm nå og sørge for en annen utvikling, sa Lysbakken.

Rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, fulgte opp.
– Jeg tar dette som en bestilling. Få av innstegsstillingene er besatt hos oss. Det vil være en katastrofe hvis fordelingen mellom kvinner og menn blir slik. Men det er heldigvis fullt mulig å gjøre noe med det, sa bergensrektoren.

Mobilitet og kvalitet

Akademiet for yngre forskere (AYF) har utarbeidet et notat om mobilitet i akademia, og konklusjonene ble presentert av Katja Enberg. AYF mener det er viktig å anlegge et livsløpsperspektiv på mobilitet.
– Konsolideringen av forskerkarrieren, der nomadevirksomhet i dag er et stort fortrinn, finner vanligvis sted når forskere er i alderen 30-40 år. Dette sammenfaller med perioden i livet der mange stifter familie. Med andre ord er presset om mobilitet sterkest i den delen av livet utreise er mest krevende, sa Enberg.

AYF etterlyste bedre tilrettelegging for mobilitet allerede under studie- og doktorgradsløpet, før en har for mange forpliktelser på hjemmebane. Samt større bevissthet rundt de helt konkrete utfordringene mobilitetskrav fører med seg for forskere i etableringsfasen.

– Vi som institusjonsledere kan gjøre mer for å legge til rette for våre unge forskere, mente Dag Rune Olsen.
– Det kan være noe så enkelt som å sørge for barnehageplass, små tiltak som gir økt forutsigbarhet. Vi kan helt klart bli mer kreative, sa rektoren.

Også kunnskapsministeren var opptatt av bedre tilrettelegging.
– Hele poenget med forskermobilitet er økt kvalitet. Det er en forutsetning for kvalitet å være oppdatert på forskningsutviklingen internasjonalt. Men når nesten halvparten mener at arbeidsmulighetene og lønnsutviklingen er svekket når de kommer hjem fra utlandet, har vi et problem. Det er noe jeg er veldig opptatt av.

Nomade eller kosmopolitt

Anne Kjersti Fahlvik, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, mente institusjonene må bli mer bevisste sitt HR-ansvar, og tilrettelegge bedre for sine forskeres karriereløp. Hun pekte også på at arbeidslivet var i endring.

– Jeg møter en del unge forskere som faktisk ønsker å være nomader, de er mindre opptatt av faste stillinger og mer innrettet mot en friere gründertilværelse, sa Fahlvik.

Det fikk moderator Cathrine Sandnes til å spørre Forskerforbundets leder Petter Aaslestad om dette var noe han ofte hørte fra sine medlemmer – at de ikke ønsket fast jobb?

– Det hører jeg nok ikke ofte, poengterte Aaslestad.
– Tvert imot får vi svært mange henvendelser fra medlemmer som ønsker fast jobb, og mener de er i midlertidig stilling i strid med lovverket. Det er viktig for oss å få fram at det er fullt mulig å kombinere trygge, forutsigbare arbeidsvilkår med internasjonalisering. Økt mobilitet er bra, og vi kan få det til uten at forskere blir nomader uten en fast jobb i bunn.

Audun Lysbakken mente debatten fikk frem et område som trenger politikkutvikling.
– Dette er et tema som helt sikkert vil bli enda viktigere i årene foran oss, og jeg er her først og fremst for å lytte til stemmene fra unge forskere. Så må målet være at vi utvikler ny politikk sammen. Den politiske oppgaven er å gjøre det mulig å kombinere et vanlig familieliv med forskerlivet. De som ønsker å være nomader, har alle muligheter til det. Men jeg har sjelden møtt noen som klager på å bli tilbudt en fast stilling, sa Lysbakken.

Kunnskapsministeren fikk siste ord i debatten.
– Jeg er enig med Lysbakken – ingen forskere kan være nomade hele livet. Men forskningsmiljøer i verdensklasse krever kanskje at man er kosmopolitt hele livet, avsluttet Røe Isaksen.