– Sett av en fast andel til følgeforskning

Hvorfor forsker noen departementer så lite, spurte Forskerforbundet og Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) i debatten «Forskningens unnasluntrere» under Arendalsuka.

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad, NIFU-direktør Sveinung Skule (FFA) og Telenors forskningssjef Bjørn Taale Sandberg utfordret forskningspolitikerne Marianne Aasen (Ap) og Kristin Vinje (H) til å svare. Og de to stortingspolitikerne innrømmet at det politiske systemet burde forske mer.

– Det er en kultur som må endres. Mange politikere er ikke så opptatt av forskning, rett og slett, sa Kristin Vinje.
Hun tok til orde for mer forskning og flere forskere i både politikken og byråkratiet.

– Vi trenger sterkere kunnskapsbaserte miljøer på de store samfunnsområdene. Jeg mener forskningsmiljøene må pushe forskere inn i byråkratiet – og vise betydningen av forskning i et samfunn som blir mer og mer komplekst. Også i regjeringsapparatet trengs det strukturer som forstår og fremmer verdien av forskning. Der er vi ikke i mål. Kanskje trenger vi en forskningspolitisk strategisk rådgiver til statsministeren, en slags overkikador, spurte Vinje.

Arbeiderpartiets Marianne Aasen plukket opp tråden, og etterlyste mekanismer som bidrar til at ingen departementer kan snike seg unna forskningsinnsatsen.
– Kanskje er en rådgiver for statsministeren en god ide. Men hva med en tilsvarende stilling i finansdepartementet? En strukturell funksjon som sørger for at forskning er med i alle departementenes budsjettforslag, hvis ikke vil finans si nei.

Aasen trakk fram justissektoren som et viktig samfunnsområde der det forskes for lite.
– Jeg mener politikerne må tørre å strategisk bygge opp kunnskapsmiljøer på viktige områder. Samfunnsberedskap og –sikkerhet er ett slikt område, der det burde forskes mer. Rapporten etter 22. juli avdekket jo store utfordringer som ikke handlet om penger, og som viste at vi mangler et godt kunnskapsgrunnlag. Samtidig er Justisdepartementet en versting blant departementene når det gjelder forskning, sa Aasen.

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad håpet enigheten blant politikerne kunne bety starten på økt forskningsinnsats i politikken. Han hadde også konkrete forslag til hvordan.
– Det er et problem for politikken og for samfunnet når store, tunge departementer som Samferdsel og Justis bruker svært lite midler på forskning. Politikken handler mye om hvem som bruker mest penger, mens vi vet for lite om hva slags effekt pengene og reformene faktisk har. Jeg mener en viss, fast andel av store offentlige bevilgninger burde settes av til følgeforskning. I tillegg mener jeg regjeringens forskningsutvalg, der hele regjeringen i dag er med, burde spisses og få en tydeligere rolle, sa Aaslestad.

NIFU-direktør Sveinung Skule representerte Forskningsinstituttenes fellesarena i debatten, og mente i likhet med Aaslestad at politikerne måtte sette i gang reformer på en mer kunnskapsbasert måte.
– Politikerne må forsøke å sette i gang reformer på en måte som gjør at vi kan forske på effekten. Et eksempel er forsøket med økt lærertetthet på barnetrinnet, der forskningen peker i ulike retninger, og der Kunnskapsdepartementet følger opp forsøket med effektstudier fra starten. Flere departementer burde tenke slik, mente Skule.

Skule var også opptatt av å forsvare verdien og kvaliteten på anvendt forskning.
– Hvor finner vi kvaliteten i norsk forskning? Jo, på de områdene der vi virkelig har satset, er vi også verdensledende. For eksempel innen helse og energi. Det er altså ikke noen motsetning mellom samfunnsrelevans og kvalitet i forskningen, minnet Skule om.

Telenors forskningssjef Bjørn Taale Sandberg hadde med seg næringslivets perspektiver i debatten, og det er kanskje likhetstrekk mellom næringslivet og politikken?
– Jeg er helt enig i at det trengs flere forskere i politikken og byråkratiet, men de trengs også i næringslivet. Et godt virkemiddelapparat er en gulrot for å forske mer i næringslivet, men vi trenger nok også litt pisk. Det er ikke alltid enkelt for næringslivsledere å prioritere forskning, som først gir resultater på lang sikt, når de samtidig forventes å levere raske resultater, sa Sandberg.

Og akkurat det var det kanskje også noen politikere som kjente seg igjen i?