Evig vikar på laboratoriet

– Man tar ikke doktorgrad for å bli rik. Men det føles rart å ikke bli mer verdsatt.

Tone Berge (42), forsker ved Oslo universitetssykehus, tok doktorgrad i molekylær biologi i 2003. Det er snart 13 år siden hun fikk sin første postdoktorstilling, en midlertidig forskerstilling som skal være et skritt på veien til å kvalifisere seg til professortittel og fast ansettelse. Men Berge er fortsatt midlertidig ansatt. En situasjon hun deler med mange ansatte i høyskole- og universitetssektoren i Norge.

– Det er mange som hopper av, sier Berge til Dagens Næringsliv.
– De skriver og skriver på søknader og blir lei av å få nei. Det betyr ikke at de er dårlige forskere. Men de blir lei av usikkerheten.

Hun har tre barn, mannen hennes er også forsker. Han er fast ansatt i Sintef, et privat forskningskonsern.
– Heldigvis er vi to. Hadde jeg vært alenemamma, hadde situasjonen vært en annen, mener hun.

Går ut over kvaliteten

Etter flere år med svak nedgang i antall midlertidig ansatte i universitets- og høyskolesektoren, har pilen igjen snudd. I 2015 var 18,5 prosent av alle årsverk i denne sektoren midlertidige, mot 17,7 prosent i 2014. Det viser ferske tall fra Statistikk om høyere utdannelse. Til sammenligning er godt under ti prosent av årsverkene i privat sektor midlertidige.

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad mener det må strengere lovreguleringer til. Han karakteriserer midlertidige ansettelser for forskere og andre i sektoren som et «kardinalproblem».

– Det skaper selvfølgelig stor usikkerhet for den enkelte som går på vikariat etter vikariat. I tillegg går det utover kvaliteten på forskningen. Mange korttidsoppdrag gjør at man får muliggjort færre tidkrevende prosjekter. Og forskere tilpasser seg miljøet for «å få lov til å bli». Det kan føre til at vi går glipp av kontroversielle, men banebrytende forskningsprosesser, mener Aaslestad.

Ingen tar ansvar

Han mener mye handler om ledelse og kultur.
– Akademia har en ledelsesutfordring. Det er for eksempel ingen kultur for å tenke på medarbeideres utvikling. På det området er man sin egen lykkes smed. Jeg tror ikke den høye andelen er der fordi noen ønsker så mange vikarer, eller fordi lederne ikke ser hvor utfordrende det er fordi de gjelder. Det er bare ingen kultur for å ta tak i slike utfordringer.

Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Ole Petter Ottersen, sier at hans universitet jobber aktivt for å bli kvitt unødvendig midlertidighet.
– Vi har dette som et viktig punkt i vår handlingsplan der det legges vekt på at dette er et lederansvar.

Han påpeker at det har vært en klar nedgang i midlertidighet ved UiO tidligere år.
– Men det er utfordrende å redusere midlertidighet når det er en vridning av finansiering fra basisbudsjetter til ekstern finansiering. Bevilgninger fra eksterne kilder, som EU for eksempel, er knyttet til tidsavgrensede prosjekter som lett kan føre til økt bruk av midlertidig ansatte, sier Ottersen.

Lettere å sparke folk

Petter Aaslestad i Forskerforbundet mener det bare finnes én måte å få bukt med problemet på:
– Vi trenger strengere regulering gjennom lovverket som for staten ikke er arbeidsmiljøloven, men tjenestemannsloven.

En slik regulering kan være på vei. Rett før jul leverte Tjenestemannslovutvalget en rapport som nå skal ut på høring. Her foreslår utvalget at man skal sikres fast stilling etter tre år i vikariat, mot fire som er regelen i dag. Samt en moderat lemping på stillingsvernet i staten slik at det blir enklere å si opp fast ansatte. Det vil kunne åpne for flere ledige faste stillinger. Høringsrunden skal etter planen være over til høsten, og regjeringen vil da fremme en proposisjon.

Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, sier departementet vil legge rapporten til grunn for en videre diskusjon med sektoren selv om hva som kan gjøres.

«Vi har registrert at midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren har steget litt det siste året, og det er en utfordring som opptar oss», skriver Haugstad i en epost til DN.

Går utover jobben

I mellomtiden skriver Tone Berge og mange av hennes kolleger på nye søknader.

– Du må egentlig alltid skrive på minst én søknad til nye forskningsmidler og prosjekter, og det går litt utover den jobben du skal gjøre, sier Berge til DN.
– Men hvis det er ett år til kontrakten går ut og jeg ikke har sikret meg ny kontrakt eller finansiering av nye forskningsprosjekter, da melder bekymringen seg. Da begynner jeg plutselig å lese jobbannonsene i Aftenposten. Du er faktisk nødt til å tenke mer enn ett år frem i tid.