– En digital forelesning er et åndsverk

Det har hersket stor usikkerhet om hvilke rettigheter de som lager digitalt undervisningsmateriale har, noe mange henvendelser fra medlemmer og tillitsvalgte vitner om. Med faktaarket «Opphavsrett og undervisningsmateriale i universitets- og høyskolesektoren» vil Forskerforbundet slå fast hva som er gjeldende rett. Faktaarket er skrevet i samarbeid med landets fremste ekspertise på opphavsrett.

Spesialrådgiver Jon Wikene Iddeng forteller om undervisere i et krevende krysspress.

– Vi har på den ene sida en statsråd som mener all undervisning kan digitaliseres og legges åpent ut på nett, samt institusjoner som gjennom arbeidskontrakter og interne regler vil sikre seg rettighetene til alt den ansatte måtte utforme. På den andre sida har vi vitenskapelig ansatte som er vant med å ha kontroll over egen undervisning, som har et eierforhold til materialet de har laget, og som er skeptiske til at dette fritt kan legges ut for all framtid. Da blir det viktig å avklare hvilke rettigheter som gjelder, sier Iddeng.

Han er helt tydelig på at også digitale forelesninger er omfattet av Åndsverkloven.

– Det er entydig og klart at en forelesning eller et digitalt undervisningsopplegg er et åndsverk som har en fysisk opphaver. Og selv om det kan sies å være innenfor arbeidsgivers styringsrett å pålegge digital undervisning og gjøre slike opptak tilgjengelige for studentene i kurset samme semester, må et videre gjenbruk avtales. Det er ikke nok for arbeidsgiver å si at det er laget i arbeidstiden eller vise til interne regler. Opphaver må godta videre bruk og kunne stille betingelser for dette bruket, poengterer Iddeng.

Så hva kan en underviser gjøre hvis hun opplever press for å legge ut et opptak på nett på ubestemt tid?

– Få slike opptak er ment for eller egnet til gjenbruk, så i slike tilfeller ville jeg vært tydelig på at det skulle slettes etter kursets slutt. Det er imidlertid mange tilfeller nå hvor man lager et mer profesjonelt opplegg som egner seg for gjenbruk. Da er det viktigst at man gjør en skikkelig avtale i forkant, sier Iddeng.

Han understreker at de fleste vitenskapelig ansatte har en form for timeregnskap hvor undervisningen utgjør en viss andel timer av arbeidsåret. En avtale om å lage digitale undervisningsopplegg for fremtidig bruk bør derfor sikre at opphaver får arbeidet kompensert og legges til undervisningsplikten den terminen det lages.

– I tillegg bør en avtale si noe om gjenbruk. Det er jo ikke bare å trykke på play-knappen året etter. Man må se eller høre gjennom opptaket, eventuelt justere det og tilpasse den øvrige undervisningen til dette materialet. Også denne tiden må godtgjøres i arbeidsregnskap. Opphaver bør ut fra forskningsetiske prinsipper og den såkalte krenkelsesretten – altså at ingen gjennom å endre et åndsverk kan krenke det på utilbørlig vis – også ha full rett til å trekke et materiale tilbake om det ikke lenger er godt nok, slår Iddeng fast.