Forskning virker

Verdens kreftdag er en offisiell FN-dag som markeres over hele verden 4. februar. I den anledning har vi tatt en prat med forbundsleder Guro Elisabeth Lind som også jobber som kreftforsker på Radiumhospitalet.

Vi har blitt godt kjent med Guro som leder av Forskerforbundet, men hvordan er det egentlig å jobbe som kreftforsker? Fortell oss mer om din arbeidshverdag på Radiumhospitalet, Guro.

Ved siden av min jobb som leder i Forskerforbundet leder jeg en forskningsgruppe med 8 dyktige forskere og ingeniører på Radiumhospitalet. Her forsker vi på hvordan man kan oppdage kreft på et tidlig stadium eller hvordan man kan oppdage tilbakefall av kreft ved hjelp av å analysere kroppsvæsker, herav urin, galle og blod. Jo tidligere man oppdager kreften, dess bedre går det gjerne med pasienten.

Det store spørsmålet vi jobber med å løse er hvordan man skal klare å oppdage kreft tidligst mulig. Kreftsvulsten skiller ut signaler i blodet. Vår forskning går ut på å finne hvilke signaler man skal lete etter, for å avsløre at kreften er der. Forskningen består av to trinn som jeg skal forklare nærmere.

Første trinn i prosessen: finne merkelappen

Vi bruker avansert teknologi for å kartlegge et stort antall svulster blant pasienter, og ser da på hele arvematerialet. Vi har gjort størst fremskritt når det gjelder kreft i urinblære og gallegang. Teknologien genererer store mengder data som våre bioinformatikere og statistikere analyserer. Vi ser på svulstene, og målet er å finne det som er felles for alle kreftpasientene, og som samtidig er unikt for kreftsvulsten ved at man ikke finner det i normalt vev.  Dette vil kunne være merkelapper som kan kalles biomarkører, som forteller om kreft er til stede i kroppen eller ei. Vi ender ofte opp med et lite panel med slike merkelapper, gjerne 4-5 stykker som representerer en  fellesnevner for alle pasientene.

Andre trinn i prosessen: plukke opp signaler

Hvordan skal vi så klare å plukke opp signalet uten å analysere kreftsvulsten direkte? Kort fortalt så fortynnes signalet fra en mulig kreftsvulst i blodet (vi har jo tross alt rundt fem liter blod i kroppen), og selv om vi vet hva vi skal lete etter er det som å lete etter nålen i høystakken. Merkelappene vi leter etter drukner lett i andre signaler som er tilstede i blodet. Derfor trenger vi teknologi som er god på å finne nåla i høystakken. Teknologien som vi bruker heter digital PCR. Vi har brukt noen år på å videreutvikle teknologien slik at den er så optimal som mulig. Dette har betalt seg.

Vi jobber nå med et veldig spennende prosjekt på blærekreft, og har funnet et fint sett av merkelapper som det har vist seg at man kan gjenfinne i urinen. Urin er lettere å jobbe med enn blod for denne pasientgruppen fordi konsentrasjonen av merkelappene er høyere i urinen enn i blodet. I et dansk samarbeid har vi vist at vi treffsikkert kan identifisere pasientene som har kreft ved hjelp av merkelappene våre. Dette gjelder for de som blir sendt til utredning for kreft da det er oppdaget blod i urinen. Så langt er det er såpass lovende resultater at vi har fått finansiering for å teste ut om denne urintesten også kan oppdage tilbakefall av kreft.

Hele 70% av de som er rammet av blærekreft får tilbakefall, og disse må følges tett i helsevesenet. Per i dag utføres undersøkelser i urinblæren med cystoskopi (at man kikker på innsiden av urinblæren med et kamera), som kan være ubehagelig for mange. Denne undersøkelsen gjøres i snitt 15-20 ganger per pasient. Det betyr også at dette er en av de dyreste krefttypene å håndtere for samfunnet. Vår urintest har potensialet til å redusere hvor mange som må undersøkes med cystoskopi. Målet er at urintesten kan vise hvem som må gå videre til cystoskopiundersøkelse.

Et pilotprosjekt på Aker sykehus viser lovende resultater. Her har vi klart å plukke opp nesten alle pasientene som fikk tilbakefall, og viser samtidig at vi kan erstatte mer enn halvparten av cystoskopiene, og dermed spare nærmere 80% av pasientene for en eller flere cystoskopiundersøkelser. Dette vil helt klart være til fordel for pasientene. Med så lovende resultater har vi heldigvis fått midler til å teste dette i en nasjonal multisenterstudie. Dette innebærer at alle helseregioner, og sykehus med de største urologiske avdelingene, deltar i et 5-årig prosjekt hvor de følger opp pasientene med urintesten over en toårs-periode. Dette for å kartlegge om det er trygt å bytte ut de vanlige undersøkelsene med en urintest.

Det er viktig å vite hvor treffsikker testen er på stort antall pasienter før vi kan gjøre endringer i rutiner i oppfølging av pasientene. I den kliniske nasjonale studien følger vi så mange som 500 personer som i snitt er inne til undersøkelser 7 ganger i løpet av de to årene studien pågår. Dette kommer til å resultere i over 7000 prøver, så det blir ganske massive analyser. På slutten av studiet håper vi at svaret er så trygt at det kan tas i bruke på pasientene. Foreløpig har vi jobbet med prosjektet i 12 år, så dette viser at forskning tar tid.

Det er mange dyktige folk som er involverte i forskningen, og det er viktig å ha et godt samarbeid med klinikere og studiesykepleiere som er de som er tett på pasientene og som kan samle materiale og bidra med viktig kompetanse inn i prosjektet. Videre er det viktig å involvere brukeren så tidlig som mulig. Det har blitt et større fokus på brukeren de senere årene. At forsker og pasient snakker sammen gir verdifulle bidrag til forskningen. Pasientene har vært med på å forme hva vi som forskere skal lete etter i prosjektet. De bidrar med alt fra å teste ut diverse utstyr, hjelper til med at innholdet i samtykkeerklæringen er forståelig og deltar på møter med forskerne. Videre trenger vi også stort mangfold av forskningspersonale, dyktige ingeniører til å gjennomføre analysene, bioinformatikere og statistikere. «It takes a village» for å ha nok kompetanse til å kunne utvikle nye behandlingstilbud.

Så vil jeg også legge til at det er viktig med forskningsfinansering som får hjulene til å gå rundt. I tillegg til basisbevilgningene er det flere aktører som bidrar, og her utgjør helseregionene, Forskningsrådet og Kreftforeningen en stor forskjell. Når vi ser at det tar så lang tid å komme frem til resultatet som kan tas i bruk i klinikken så er forutsigbar finansering over tid kjempeviktig.

Og avslutningsvis vil jeg rette en stor takk til alle som står på for forskningen. Forskning er avgjørende for å løse de store samfunnsutfordringene. I og med at det er Verdens kreftdag vil jeg også rette en ekstra takk til de over 3000 forskerne i helsesektoren som bidrar til å løse små og store helseutfordringer.