Solidaritet og samarbeid

Fire dager etter Russlands invasjon av Ukraina var representanter for fagforeninger innen høyere utdanning og forskning samlet til møte i Higher Education and Research Standing Committee (HERSC). Det hvilte et alvor over møtet, og de opprinnelige sakene på dagsorden føltes brått lite viktige. Samtidig var det kanskje viktigere enn noen gang å komme sammen. Møtet ble en arena for solidaritet, hvor fagforeninger fra alle hjørner av Europa kunne uttrykke sin støtte til det ukrainske folk, til våre ukrainske fagforeningskollegaer, akademikere og studenter.

Deltakelsen i HERSC er en sentral del av Forskerforbundets internasjonale arbeid. Her møtes meningsfeller som forenes av et genuint ønske om å bidra til at forskning og høyere utdanning har rammebetingelser som står i samsvar med betydningen sektoren har. Her diskuteres medbestemmelse og arbeidsvilkår, demokrati og ytringsfrihet, akademisk frihet og institusjonell autonomi. Mye er likt, annet ganske forskjellig og utfordringene medlemmene møter varierer i styrke. Desto viktigere er det å lære av hverandre og utveksle erfaringer. Det internasjonale samarbeidet er bygget på respekt for ulikhet, kulturelle forskjeller og nasjonale kontekster. Det er uansett så mye som forener.

Det siste kjennetegner også Bologna-prosessen, som nå teller 49 deltakerland og hvor målet har vært å etablere et europeisk område for høyere utdanning (EHEA). Med utgangspunkt i felles grunnleggende verdier, felles gradssystem og gjensidig anerkjennelse av kvalifikasjoner legges det til rette for mobilitet på tvers av landegrenser. Prosessen bygger på frivillighet, og Norge har vært med siden Bologna-deklarasjonen ble undertegnet i 1999. Fagbevegelsen har gjennom utrettelig påvirkningsarbeid bidratt sterkt til at arbeidsvilkår nå vektlegges som en forutsetning for å lykkes med målet om kvalitet i undervisning og læring.

Også på HERSC-møtet i mars ble Bologna-prosessen diskutert. Det er en fast post på dagsorden. Nytt nå var spørsmålet om hvordan EUs store satsing på et europeisk utdanningsområde (EEA) griper inn i et allerede godt etablert samarbeid. Det begynte med et ministermøte i Gøteborg i 2017 og fortsatte med etablering av europeiske universitetsallianser, hvor mange norske institusjoner deltar. EUs mål er et tettere, dypere og mer forpliktende samarbeid enn det man har lyktes med i Bologna-prosessen. Det foreslås å utvide antall universitetsallianser, å utvikle en rettslig status for disse og å etablere en europeisk grad innen 2024. Forslagene diskuteres denne våren. Mange land og institusjoner har uttrykt skepsis. Det samme har europeisk fagbevegelse, dels fordi EU griper mer og mer inn på et område som er et nasjonalt anliggende, dels fordi man er usikker på hva en rettslig status for et nettverk av samarbeidende universiteter i realiteten vil innebære – for institusjonene og for de ansatte.

Det er lett å få inntrykk av at det i EUs øyne ikke går raskt nok og at tettere samarbeid på både forsknings- og utdanningssiden mye dreier seg om å vinne kunnskapskappløpet i konkurransen med særlig Asia og Nord-Amerika. Bologna-prosessen er ikke perfekt. Ikke alle land er kommet like langt i implementeringen. Styrken ligger i at Bologna-prosessen forener hele Europa og at det samtidig legges stadig sterkere vekt på globalt samarbeid. Andre kontinenter ser nå til hva man har fått til. EUs ambisjoner for universitetene angår EU- og EØS-landene, 30 i alt. Ikke 49 som i Bologna-prosessen. I april vedtar Europarådet sine konklusjoner og anbefalinger. Norske myndigheter har bedt sektoren om innspill til sin kommentar. Det er å håpe at man inntar et litt avventende standpunkt og husker på de forpliktelsene som følger av deltakelsen i Bologna-prosessen.

Vi trenger samarbeid, mer enn konkurranse – både i og utenfor Europa. Og vi må mobilisere rundt det som forener oss, mer enn det som splitter. Forskning og høyere utdanning bør ikke være et kappløp, men sees som en forutsetning for å møte felles, globale utfordringer og først og fremst preges av samarbeid. Og solidaritet. Ikke minst i disse dager.

(Artikkel i Forskerforum 4/2022)