Utdanningsministrene har talt. Nå må også vår egen regjering handle!

Møtet markerte samtidig at det er 25 år siden Bologna-deklarasjonen om et tettere utdanningssamarbeid ble undertegnet på det som regnes som verdens eldste universitet, Alma mater studiorum – Università di Bologna (grunnlagt i 1088). 

Bolognaprosessen er et omfattende samarbeid innen høyere utdanning i Europa. Med virkemidler som felles gradsstruktur, studiepoengsystem og kvalitetssikringsmekanismer er grunnlaget lagt for harmonisering og økt mobilitet for studenter og ansatte. Siden oppstarten i 1999 har flere land sluttet seg til, og politikk og mål endret seg i takt med samfunnsutviklingen. Helt grunnleggende verdier ligger imidlertid fast, og ministrene gjentar sin forpliktelse til å «protect, promote and uphold academic freedom». Tilsvarende forpliktelse gir de når det gjelder institusjonell autonomi og studenter og ansattes rett til medvirkning i styring av institusjonene. 

Disse kjerneverdiene utfordres i flere av landene, og faktum er at situasjonen i europeisk forskning og høyere utdanning er bekymringsfull. Både akademisk frihet og institusjonell autonomi er under press, økonomien stram og svært mange forskere og undervisere ansettes på korte, uforpliktende kontrakter. Disse utfordringene anerkjenner i og for seg ministrene. Samtidig skrur de til forventningene og ambisjonene for hva institusjoner og ansatte skal levere, ikke minst når det gjelder utdanningstilbud.  

Kjerneverdiene utfordres også i Norge. Det er en viktig årsak til at Forskerforbundet i samarbeid med European Trade Union Committee for Education (ETUCE) i forkant av ministermøtet utarbeidet tolv overordnede krav til kommunikéet. Blant kravene er styrket akademisk frihet og institusjonell autonomi for utdanningsinstitusjonene, langsiktig finansiering av høyere utdanning og forskning, redusert midlertidighet, trygge arbeidsvilkår og økt medvirkning for ansatte. Dette gjentok europeisk fagbevegelse da de var til stede i Tirana. 

I Bolognaprosessen står kvalitet i høyere utdanning sentralt og man har store ambisjoner for studentenes læring. I det helt ferske kommunikeet heter det: «We acknowledge the crucial role of teaching staff in supporting high-quality, learner-centred and innovative learning and teaching. Teaching should be valued on equal footing with research and other professional tasks, including transnational cooperation and community engagement. To ensure this, institutions need to offer adequate and attractive working conditions, staff developments opportunities, and assessment and career progression based on appropriate criteria and metrics» (side 5, Tirana Communiqué). 

Denne vektleggingen av de ansatte og deres arbeidsvilkår er en seier for fagbevegelsen. Det har vært jobbet intenst for at nettopp disse formuleringene ble en del av det vedtaket som ministrene til slutt samlet seg om. Kort sagt: Dersom man skal styrke studentenes læring, må ansatte sikres rammevilkår som muliggjør kvalitet. Norsk høyere utdanning preges nå av stort press på nettopp arbeidsvilkårene i universitet- og høyskolesektoren. Stram økonomi gjør at det kuttes i undervisning og veiledning, studietilbud legges ned og vitenskapelig ansatte får redusert forskningstid. Det svekker mulighetene til å tilby forskningsbasert høyere utdanning, og dermed muligheten til å realisere målene i Bolognaprosessen. 

Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Ivar B. Prestbakmo ledet den norske delegasjonen i Tirana. Kommunikéet er på sentrale punkter i tråd med regjeringens ambisjoner i Hurdals-plattformen. Her heter det som kjent at man skal styrke basisfinansieringen til UH-institusjonene og bedre arbeidsvilkårene i høyere utdanning. Her har regjeringen så langt ikke levert. Da er det helt naturlig å påpeke at selv om kommunikeet er vedtatt i Tirana, så forplikter det også på hjemmebane.

(Artikkel i Forskerforum 6/2024)