For mye kunnskap?

Mitt klare inntrykk er at det de siste årene har skjedd en politisk dreining fra å snakke opp verdien av kunnskapssamfunnet til å snakke ned betydningen av forskning og høyere utdanning:

Utdanningene er for lange. Utdanningene er for teoretiske. Utdanningene er for lite tilpasset arbeidslivets behov. Arbeidslivet har for høye kvalifikasjonskrav. Vi har en «mastersyke» med for mange overutdannede kandidater i arbeidslivet.

Kanskje det samfunnet vårt trenger nå, rett og slett er mindre utdanning?

Et lite kunnskapsbasert kunnskapssyn

Et slikt kunnskapssyn kommer dessverre også til uttrykk i regjeringens politikk. Nylig la regjeringen fram forslag til endringer av både opptakssystemet og profesjonsutdanningene. Målet er «mindre akademiske» utdanninger. Ett av forslagene er å fjerne forskning som kvalifikasjonskrav til førstelektor- og dosentstillingen. Et annet er å fjerne muligheten til å søke opprykk fra høyskole- eller universitetslektor til førsteamanuensis. Samtidig fjernes karakterkrav til sykepleierutdanningen.

Disse endringene er, ikke overraskende, lite kunnskapsbaserte. Prorektor Silje Fekjær ved Oslomet tok i et debattinnlegg i avisa Khrono opp spørsmålet om hvem det er som profesjonsutdanningene har blitt for akademiske for. Hun påpekte: Ikke for arbeidslivet, som er godt fornøyd med kandidatene som utdannes. Og ikke for studentene, som først og fremst ønsker seg bedre sammenheng mellom teori og praksis.

For der regjeringen ser en motsetning mellom praksis og teori, er en slik motsetning meningsløs for de fleste studenter og undervisere. De vet at utdanningen blir best når det akademiske og det praktiske spiller på lag og styrker hverandre gjennom utdanningsløpet.

Det har skjedd en politisk dreining fra å snakke opp verdien av kunnskapssamfunnet, til å snakke ned betydningen av forskning og høyere utdanning.

En seiglivet myte

Vi får ikke bedre lærere, sykepleiere og ingeniører av å svekke den akademiske delen av profesjonsutdanningen. Vi får heller ikke et bedre arbeidsliv av at norske arbeidstakere utdanner seg mindre. Gang etter gang slås ideen om en «mastersyke» tilbake med fakta (masterkandidater får seg jobb, arbeidsgiverne er godt fornøyd med dem, og Norge har færre med mastergrad enn sammenliknbare land), men fortsatt ser politikere fra begge sider av høyre–venstre-aksen seg tjent med å opprettholde en seiglivet myte om en overutdannet befolkning. Sannheten er at bare om lag en tredjedel av oss (36,9 prosent) har høyere utdanning.

Ønsket om mer «relevante» utdanninger fikk sitt hittil mest håpløse uttrykk da Ap og Sp i 2020 fant sammen med FrP og mot advarslene fra en samlet sektor vedtok i Stortinget at finansieringssystemet i høyere utdanning skulle belønne «relevant arbeid etter endt studie». Forslaget er siden lagt bort.

Men tenkningen bak lever i beste velgående. I fjor kom for eksempel en stortingsmelding der regjeringen påla universitetene og høyskolene å «flytte ressurser mellom fagfeltene for å i større grad imøtekomme det arbeidslivet etterspør».

Alt skal gå fort, og være nytteorientert. Høyere utdanning er først og fremst noe vi driver med for å løse arbeidslivets løpende behov. Altfor få politikere løfter fram akademias brede samfunnsoppdrag og uavhengige, kritiske rolle i det norske demokratiet. Og altfor få kjemper for den frie, langsiktige grunnforskningen som skal bidra til å løse de store samfunnsutfordringene. Også de vi ennå ikke vet vi står overfor.

Det er selvsagt ikke noe mål at alle har høyere utdanning. Norge trenger både gode masterkandidater og gode fagarbeidere. Men det må være et mål at den forskningsbaserte kunnskapen vi faktisk har, legges til grunn for utviklingen av samfunnet vårt. Politiske beslutninger må bli mer kunnskapsbaserte, slik at vi bruker knappe ressurser best mulig. Skole, helse, justis og andre viktige offentlige tjenester må i større grad ta opp i seg den kunnskapen vi har. Og selvfølgelig må også utdanningene selv være forskningsbaserte.

Vi trenger mer forskning til beste for samfunnet vårt, og vi trenger flere kunnskapsrike arbeidstakere som kan sette den ut i livet. Og gjerne noen politikere som heier på dem.