I startgropen til landets viktigste verv

Et nytt år betyr nye muligheter, og jeg gleder meg over å troppe på som Forskerforbundets nye leder! Siden valget i oktober, har jeg fått en rekke gratulasjoner og lykke til meldinger, men jeg har også møtt undring rundt valget om å redusere forskningsaktiviteten de neste årene for å prioritere fagforeningsarbeid. Spørsmålene kommer gjerne fra mer eller mindre etablerte forskerkolleger som selv er lidenskapelig opptatt av forskningen.

Og svaret ligger jo nettopp der, i et brennende engasjement for forskningen og kunnskapssamfunnet. Gjennom å tråkke veien fra student til forskningsgruppeleder og professor har jeg kjent hvor de akademiske skoene trykker – og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er bekymret. Jeg er bekymret over kunnskapsarbeidernes arbeidsvilkår og det jeg anser som en mismatch mellom forventningene til – og anerkjennelsen av – kunnskapsarbeiderne.

Kunnskapsarbeiderne

På den ene siden har vi som kunnskapsbasert samfunn berettigede forventninger til at de store utfordringene vi står overfor, som det grønne skiftet, digitalisering og så videre skal løses av økt kunnskap. Samtidig opererer vi med en stor uforutsigbarhet i kunnskapssektoren – representert ved en ublu bruk av midlertidige stillinger, der så mye som hver fjerde kunnskapsarbeider ved landets ledende institusjoner er midlertidig ansatt, og gjennomsnittsalderen for fast stilling i akademia ligger på over 40 år. Midlertidighetsbruken representerer ikke bare en risiko for den enkelte, men også for kvaliteten av kunnskapsarbeidet. Når man legger til faktorer som tidsbruksundersøkelsen – som viser at kunnskapsarbeiderne jobber nærmere én dag ekstra i uken i forhold til den statlige normen – er det grunn til å reflektere over om «pakken» som tilbys kunnskapsarbeiderne er attraktiv nok. Det er også betimelig å stille spørsmål ved om lønnsnivået reflekterer arbeidsvilkårene, for ikke å nevne kompetansen, ansvaret og innsatsen til kunnskapsarbeiderne.

I likhet med andre retoriske spørsmål gir svarene seg selv. En dalende interesse for en forskerkarriere – både blant mastergradsstudenter, doktorgradsstudenter og yngre forskere, understreker poenget ytterligere og gir grobunn til bekymring for rekrutteringen av morgendagens kunnskapsarbeidere.

Samfunnsoppdrag

Man blir heller ikke beroliget av å løfte blikket og se dreiningen mot et postfakta-samfunn der opplysningstidens idealer står for fall, og der alternative fakta og fake news øker i omfang. Vi ser press på demokratiske bærebjelker som både ytringsfriheten og den akademiske friheten.

Å lede Forskerforbundet er intet mindre enn et viktig samfunnsoppdrag og jeg føler meg priviligert som får muligheten til å jobbe for bedre betingelser for kunnskapen og kunnskapsarbeiderne. Forbundet har også gjort et strategisk klokt valg i å øke kapasiteten i ledelsen, og jeg gleder meg til å jobbe i tospann med Kristin Dæhli, som har komplementær kompetanse og representerer et verdifullt tilskudd til laget.

Lønn

Det er også gledelig at det ligger an til at Forskerforbundet får beholde ledervervet i Unio stat og dermed får holde tømmene i tarifforhandlingene. Et velfortjent og etterlengtet lønnsløft som bedre reflekterer komeptansen, ansvaret og innsatsen til kunnskapsarbeiderne skal prioriteres høyt. Hovedandelen av lønnskampen skjer imidlertid i periodene mellom tariffoppgjørene fordi rammene allerede er relativt låst når man først setter seg ved forhandlingsbordet.

Ved å bruke resten av året til å vise fram og skape entusiasme for samfunnsbidraget til kunnskapsarbeiderne og løfte fram verdien av kunnskapen vi genererer og forvalter, vil vi forbedre forhandlingsposisjonen og kunne skape vilje og motivasjon for å øke selve rammen. Her kan vi alle bidra.

Langsiktig

Rom ble ikke bygget på en dag – og som min dyktige forgjenger Petter Aaslestad treffsikkert påpekte i forrige Forskerforum er mange av kjernesakene til Forskerforbundet langsiktige, der det er et vedvarende press som gjelder. Jeg gleder meg til vi alle skal presse sammen – ispedd en god dose konstruktiv utålmodighet – til beste for kunnskapsarbeiderne og kunnskaps-Norge!