Bli medlem

Forskerforbundets representantskapsmøte vedtok 20. november nytt arbeidsprogram for de kommende tre år. Helt sentralt i dette programmet er arbeidsvilkårene for ansatte i kunnskapssektoren. Flere steder blir det understreket at lønns- og arbeidsvilkår må bedres for å rekruttere, utvikle og beholde kompetente kunnskapsarbeidere. Dette er mål man enkelt kan bli enige om i en fagforening.

Vi bør av hensyn til den langsiktige kvaliteten prioritere prinsippet om gode vilkår framfor flere ansettelser.

Noe vanskeligere er det å bli enige om hvordan dette målet skal oppnås. I Forskerforbundets snart 70-årige historie har det vært ulike og til dels selvmotsigende strategier. For eksempel var det lenge en kampsak at såkalte vitenskapelige tjenestemenn måtte få lønn på linje med lektorene i den høyere skole, og at deres lønn skulle fastsettes sentralt i staten. Det skulle skje i kollektive oppgjør uten rom for individuelle forhandlinger. På femtitallet gikk Forskerforbundets forløper inn i lønnskampen med slagordet «Få sving på lønna». Ideen var at vitenskapelig ansatte kunne akseptere dårlig begynnerlønn dersom lønnsstigen var tilnærmet eksponentiell. I et livslønnsperspektiv kunne høy lønn de siste årene før pensjon kompensere for lav begynnerlønn. Slike strategier har utspilt sin rolle.

Dempet optimisme

Det er nå bred enighet i organisasjonen om at de mange årene med en sentralisert lønnspolitikk har vært ugunstig for våre medlemmer. Vel har vi oppnådd lønnsutvikling på linje med lektorene jevnt over, men lektorene har i sin tur tapt i forhold til snittet i arbeidslivet. Det er derfor med dempet optimisme vi kan gå inn i kommende års lønnsforhandlinger. Dempet fordi bevilgningene til kunnskapssektoren er pinlig små. Optimisme fordi vi kan arbeide innenfor avtaleverk som gir mulighet for mer målrettede grep for å heve enkelte grupper der det er rom for det.

Skal vi lykkes med å styrke våre medlemmers lønns- og arbeidsvilkår, må vi bli bedre på argumentasjonen overfor våre samarbeidspartnere og motparter. Arbeidsprogrammet legger gode føringer her. De ambisiøse målene om grønne, kunnskapsbaserte løsninger for framtida og en videreutvikling av velferdssamfunnet kan ikke realiseres med lavere kvalitet på høyere utdanning og mindre kompetente medarbeidere. Tvert imot forutsetter disse målene at vi i Norge i lang tid framover utvikler en kunnskapssektor med høyere kvalitet enn det vi har i dag.

Å rekruttere kompetanse

Arbeidsprogrammet vårt understreker kvalitet og bredde. På alle arbeidsplasser der vi har medlemmer, skal vi arbeide for å gjøre vilkårene bedre. Det er vårt bidrag for å heve den langsiktige kvaliteten i kunnskapssektoren.

Vi organiserer 26 000 av de mest kompetente arbeidstakerne i landet. De har høy status og utfører livsviktige oppgaver for staten og for samfunnet ellers. Det er altså ikke synd på våre medlemmer.

Det er likevel naivt å tro at man kan fortsette å rekruttere høykompetente medarbeidere dersom den relative lønnsutviklingen fortsetter å være negativ. Det er grenser for hvor langt folk er villige til å strekke seg for en faglig interessant jobb når lønns- og arbeidsvilkår blir tilstrekkelig dårlige. I en del år har arbeidsgiverne kunnet surfe på god kronekurs og et vanskelig arbeidsmarked ellers i Europa. Svekket kronekurs gjør at lønna ikke lenger er konkurransedyktig i de fleste stillingskategoriene. I de tilfellene hvor institusjonene stilles overfor dilemma om flere stillinger eller bedre vilkår for de eksisterende, bør vi av hensyn til den langsiktige kvaliteten prioritere prinsippet om gode vilkår framfor flere ansettelser.

Av samme grunner kan vi avfeie dem som mener at vi bør ha dårlig samvittighet for å stå opp for våre egne lønns- og arbeidsvilkår. Det faller på sin egen urimelighet. Vi har ikke bare en rett og plikt til å forsvare våre medlemmers vilkår, det er også viktig at vi gjør det av hensyn til den langsiktige kvaliteten på kunnskapssektoren i Norge.