Partssamarbeid for bærekraft

Det er ett år siden jeg sist skrev om bærekraft i Forskerforum. Nå er vi også ett år nærmere 2030 – året vi skal ha nådd FNs bærekraftsmål om å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Hva har skjedd siden sist? Dessverre opplever mange av oss at det går altfor sakte.

«Vi trenger ikke nye agendaer, men å gi ny energi til de vi allerede har. Universiteter og forskningsinstitusjoner har en særlig viktig rolle for å nærme oss målet med å bygge bærekraftige løsninger. Hvis vi har viljen til å gjøre det ...»

Ordene tilhører Helen Clark, inntil nylig New Zealands statsminister, og ble uttalt på den årlige bærekraftskonferansen som for kort tid siden ble avholdt i Bergen. Under konferansen deltok jeg i en panelsamtale kalt Profesjonenes rolle i rettferdig omstilling – partssamarbeid som en del av løsningen.

Og Helen Clarks ord om universitetenes rolle kunne like gjerne vært brukt om partssamarbeidet.

For meg er det åpenbart at en viktig del av løsningen på bærekraftsspørsmålene er knyttet til medbestemmelse og partssamarbeid. De som vet hvor skoen trykker, må være med på å finne de gode, konkrete løsningene som styrker bærekraftsarbeidet i hverdagen.

Forskerne som innledet til vår sesjon på Day Zero, vektla nettopp hvilket uutnyttet potensial som finnes i partssamarbeidet. Vi har fremforhandlet verktøyene, nedfelt i tariffavtaler innen alle sektorer.

Professor David Jordhus-Lier fra Universitetet i Oslo (UiO) ga oss noen utfordringer: Myndighetene må bruke klimaomstillingen til å fylle tillitsreformen med innhold. Arbeidsgiverne må redusere risiko og øke legitimitet i omstillingen. Og forbundene må fylle tillitsvalgtrollen med innhold i klima- og miljøspørsmål gjennom opplæring og erfaringsdeling.

Hvor er det så det svikter i dette arbeidet? Hvorfor går det fortsatt så sakte?

Medbestemmelse under press

Ikke lenge før bærekraftskonferansen deltok jeg på fremleggelsen av Medbestemmelsesbarometeret for 2022. Det tar tempen på medbestemmelsen i norsk arbeidsliv og legges frem hvert år – på oppdrag fra blant andre oss i Forskerforbundet.

Og det er særlig ett funn i årets barometer som gir grunn til bekymring: Drøyt en tredjedel av de ansatte i staten opplever mindre innflytelse på arbeidsplassen enn før.

Lokale tillitsvalgte er en forutsetning for at den norske modellen skal fungere. Vi har mange og dyktige tillitsvalgte i staten, men de erfarer at stadige omstillinger, effektivitetskrav og moderne ledelsesmodeller verken gir tid eller rom for involvering. Medbestemmelsesbarometeret bekrefter også at det er en positiv sammenheng mellom ansattes opplevelse av innflytelse og det å ha tillitsvalgte som kan fylle tillitsvalgtrollen på en god måte.

Men når en av fire møter negative reaksjoner fra ledelsen når de bruker tid på tillitsvalgtarbeid – hvordan skal de da kunne bidra til partsarbeid om bærekraftsspørsmål?

En etterlengtet tillitsreform

Regjeringen har lovet en tillitsreform i offentlig sektor, og det er åpenbart på tide å sette fart på reformen. Nå trenger vi aktive endringer både fra myndighetenes side og på virksomhetsnivå for å øke de ansattes innflytelse, både for å styrke muligheten til å utøve faglig og profesjonelt skjønn og for å sikre medbestemmelsen.

Vi har i utgangspunktet høy tillit i norsk arbeidsliv. Det skyldes ansatte med høy kompetanse og tradisjonen med medvirkning og medbestemmelse gjennom hovedavtalene. Dette er ressurser vi må dra veksler på i en offentlig tillitsreform. Og da blir det ekstra viktig at styringssystemet er rigget slik at det er plass til medbestemmelse, og at medbestemmelse og medvirkning ikke oppleves som sand i maskineriet.

Det er jo tvert imot slik at det å hoppe bukk over medbestemmelsen gir sand i maskineriet – ikke aktive tillitsvalgte.

En hovedutfordring er at beslutninger knyttet til klima og bærekraft tas på arenaer der det ikke er medbestemmelse. Virksomhetene må derfor i større grad legge til rette for det – da vil også engasjementet øke.

Vi må rett og slett koble tillitsreformen og bærekraftsarbeidet.