Pensjonen

I boken Min historie (2016) forteller Jens Stoltenberg om en søndagsmiddag hjemme hos Karin og Thorvald i 1997, det året foreldrene fylte 66 år. Karin hadde fått brev fra Statens pensjonskasse: «Verken hun eller Thorvald skjønte innholdet i brevet, og de ba meg se på det. Jeg smilte litt av dem, og tenkte at dette var jo høyt utdannede mennesker som burde forstå et brev fra det offentlige, men da jeg fikk se brevet, smilte jeg ikke lenger. Jeg var finansminister og hadde seks års økonomiutdannelse. Jeg forsto det heller ikke» (s. 263).

Det er lett å identifisere seg med Stoltenberg-familien, selv om man verken er økonom eller finansminister. Pensjon er komplisert. Stoltenberg bruker den lille hverdagshistorien som opptakt til å fortelle om Pensjonskommisjonen, nedsatt i 2001, og det videre arbeidet gjennom vekslende regjeringer og storting frem til pensjonsreformen som skal være endelig sluttført i 2025, når det første årskullet fullt ut blir berørt av et nytt regelverk

Oppløpet

Alt har til nå ikke vært på plass i reformen. I 2016 var partene i offentlig sektor i forhandlinger, men arbeidet stoppet opp. Høsten 2017 kom man i gang igjen, og siden da har det i Unio vært jobbet intenst og målrettet. Ragnhild Lied har det siste halvåret (blant mye annet) samlet lederne for de fire største Unio-forbundene til hyppige møter hvor vi er blitt orienterte om fremdriften i forhandlingene og blitt tatt med på råd, sammen med Unio-sekretariatets tekniske pensjonseksperter.

Jeg var med som en del av Unios delegasjon inn i forhandlingene det siste døgnet. Klokken halv seks på morgenen den 3. mars kunne endelig de fire hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, LO, Unio, YS og Akademikerne sammen med arbeidsgiverorganisasjonene KS og Spekter undertegne en avtale med Arbeids- og sosialdepartementet om en ny pensjonsløsning. Langt på vei kan den sies å sluttføre det store pensjonsarbeidet som startet rett etter årtusenskiftet. Det var naturligvis svært krevende å få til en avtale som alle parter kunne godta, med tanke på hvor ulike interesser de forskjellige organisasjonene hadde i utgangspunktet. Så er det da også blitt en avtale med stor nasjonal betydning.

Jeg skal ikke her og nå redegjøre for avtalens mange komponenter. Både Forskerforbundet og Unio vil lage modelleksempler som kan illustrere hva avtalen innebærer for våre ulike medlemsgrupper. Forskerforbundet vil sende avtalen ut til uravstemning til de medlemmene som er berørt av offentlig tjenestepensjon. I skrivende stund er vi ikke kjent med hva slags datoer og frister det skal opereres med, men innen 1. juli i år skal de fire hovedorganisasjonene ha gitt sine svar til statsråd Haugli, som så vil gå videre med avtalen til Stortinget.

Det sentrale begrepet

I sin selvbiografi minner Stoltenberg om at da den norske folketrygden ble innført i 1967, var pensjonsalderen 70 år. Forventet levealder for menn var 71 år, for kvinner noe høyere (s. 261). I dag er forventet levealder 80 år for menn og 84 for kvinner. Samtidig har pensjonsalderen gått ned.

I 2011 vedtok Stortinget en såkalt levealdersjustering av pensjonen. Det betyr at siden vi lever lenger, må vi også jobbe lenger for å opparbeide den samme pensjonen. Vi som er født før 1963 – og som begynner å interessere oss for pensjon – vi beholder i grove trekk dagens ordning. Endringene som nå gjøres, angår først og fremst yngre arbeidstakere.

Levealdersjusteringen gjør at dagens pensjonsordning i offentlig sektor blir stadig dårligere for de yngste. Derfor haster det med å få på plass en ordning som tar hensyn til levealdersjusteringen, slik avtalen i privat sektor allerede gjør. I den nye avtalen ligger det at alt arbeid, gjennom alle år, vil telle med når pensjonen beregnes. Og jo senere man begynner med å ta ut pensjon, jo høyere blir pensjonen.

Hvis partene ikke hadde blitt enige nå, ville vi fortsatt med dagens ordning, med uheldige konsekvenser for våre yngre medlemmer. Derfor er det så viktig at den nye avtalen blir vedtatt.