Sammen for forskningen

Koronaepidemien har vist oss hvor avgjørende gode forskningsmiljøer er for samfunnssikkerheten og velferdssamfunnet. Er det likevel grunn til å være bekymret for norsk forskning i tiden fremover?

I en tid hvor hele samfunnet er opptatt av forskningsbaserte råd fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet og venter spent på utviklingen av vaksiner og nytt testutstyr, virker det nesten unødvendig å minne om hvorfor vi skal satse mer på forskning og kunnskapsutvikling i Norge.

For forskningen er jo ikke bare viktig for å komme godt ut av koronakrisen. Den er helt avgjørende i håndteringen av alle de store samfunnsutfordringene vi står overfor. Klimakrisen, eldrebølgen, kampen mot antibiotikaresistens, omstilling til et mindre oljeavhengig næringsliv. Alle er enige om dette.

Likevel er det grunner til å være bekymret for forskningsaktiviteten i Norge.

Forskningsaktiviteten

Koronakrisen har ført til at andre oppgaver enn forskning har blitt prioritert ved forskningsinstitusjonene. I akademia har hovedfokuset naturlig nok vært å få studentene gjennom semesteret. Vitenskapelig og administrativt ansatte har sammen lagt ned en kjempeinnsats for å flytte undervisning og veiledning fra forelesningssalen til cyberspace. Stipendiater har disputert digitalt, og studiestedene jobber på spreng med løsninger for digital eksamen. Jeg er dypt imponert over dugnadsånden og stå-på-viljen blant våre medlemmer.

Men hva med forskningen? En gjennomgang nettavisen Khrono nylig gjorde, viste at flere universiteter og høgskoler er bekymret for hvilke langsiktige konsekvenser koronasituasjonen kan få for forskningsaktiviteten. Stengte laboratorier, barn på hjemmekontoret, avlyste utenlandsopphold og umulige feltarbeid er blant faktorene som står i veien for forskningsprosjektene. I tillegg går arbeidshverdagen i stor grad med til digital undervisning og veiledning.

For enkeltforskeren skaper dette store problemer. Ikke minst for stipendiater og postdoktorer, som kan få betydelige forsinkelser. I instituttsektoren opplever ansatte permitteringer og settes i en umulig situasjon fordi de som permitterte ikke har anledning til å søke på nye prosjektmidler. Midlertidige ansatte har spesielt usikre og tøffe tider.

Men også på samfunnsnivå er situasjonen uholdbar.

Forskning må ikke bli en salderingspost

For på andre siden av koronakrisen venter et næringsliv med stort behov for nyskaping og omstilling, en klimakrise som er akkurat like akutt som før epidemien, og en langtidsplan for forskning med like store ambisjoner som før – bare med mindre tid til gjennomføring.

Kampen om kronene blir tøff i tiden foran oss. Næringslivet er hardt rammet, kulturlivet er hardt rammet, og kapasiteten i helsevesenet er sprengt. Alle vil ha friske statlige midler for å få hjulene i gang igjen.

I fjorårets statsbudsjett opplevde forskningen realnedgang. Regjeringen valgte å bruke en mindre andel av samfunnets ressurser på forskning enn før. Blant kunnskapsmiljøene som har måttet kutte i stillinger og aktivitet de siste årene, er Folkehelseinstituttet. I tillegg har hele statlig sektor i seks år på rad blitt utsatt for flate ostehøvelkutt som del av den såkalte ABE-reformen. Akademia alene har måttet tåle godt over en milliard i kutt.

Når næringslivet i tillegg sliter, blir det norske forskningsmålet på tre prosent av BNP stadig mer urealistisk, med mindre staten tar på seg et større ansvar.

Kunnskapsbudsjett

Det er forskningen som har gitt oss kunnskapsgrunnlaget til å komme gjennom denne krisen, og det er forskningen som må hjelpe oss gjennom den neste krisen. Forskningen er en avgjørende del av samfunnsberedskapen, på samme måte som den er en avgjørende del av norsk innovasjonspolitikk og av omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Derfor må det investeres mer i forskning. Det må komme friske midler i revidert nasjonalbudsjett som kan holde forskningsaktiviteten oppe i instituttsektoren, og nye oppgaver i akademia knyttet til blant annet etter- og videreutdanning må følges opp med økte bevilgninger.

Statsbudsjettet for 2021 må bli et kunnskapsbudsjett.

Universitetet i Bergen tok nylig initiativ til en europeisk kampanje for å påvirke EUs neste budsjett og sikre finansieringen av uavhengig, banebrytende forskning.

Kanskje burde neste opprop komme her hjemme. Nå er tiden for å kjempe sammen for økte forskningsbevilgninger.