Verdien av fast ansettelse

Kampen for faste stillinger i kunnskapssektoren har lenge hatt klare paralleller til teaterstykket «Mens vi venter på Godot». Ingenting skjer, igjen og igjen. På tross av et omforent ønske om færre midlertidig ansatte, bekrefter ferske tall fra Statens database for høyere utdanning (DBH) at bruken av midlertidighet er like høy som før. Fortsatt er andelen midlertidige ansatte i UH-sektoren mer enn dobbelt så høy som i arbeidslivet for øvrig. Eksemplene er mange, og nesten parodiske. Nettavisen Khrono kunne nylig fortelle om forskeren Jan Messel, som 61 år gammel fikk sin første faste jobb, etter en karriere i høyere utdanning som har vart siden 1993.

Gjennom den nye statsansattloven, som ble vedtatt før sommeren 2017, ønsket Regjeringen og Stortinget å stramme inn på adgangen til midlertidige ansettelser i staten. Effekten av de nye reglene for midlertidig ansatte skal etter planen evalueres til sommeren, etter to års virketid, men de tidligere nevnte DBH-tallene avslører dessverre at vi ikke trenger å holde pusten i spenning. Nok en gang har lite skjedd.

Det kommer ikke noen nye statlige satsninger eller tiltak for å få ned midlertidigheten, sa Iselin Nybø på kontaktkonferansen forrige uke – en årlig samling for ledere i kunnskapssektoren. Ministeren fulgte opp med at det er kunnskapssektoren selv som har ansvar for å få ned bruken av midlertidighet. At hun videre roste Universitetet i Bergen opp i skyene som «en tidligere versting» på midlertidige stillinger, som nå hadde satt inn tiltak og fått resultater som setter resten av sektoren i dårlig lys, var dessverre skivebom. Selv om UiBs fem strake år med økning av midlertidigheten blant undervisnings- og forskerstillinger endelig ser ut til å snu, kan en reduksjon fra 25,9 prosent til 23,3 prosent neppe fremstilles som et glansbilde, spesielt ikke når UiB fortsatt ruver øverst på den lite prestisjefylte midlertidighetstronen til de statlige universitetene og høyskolene.

Av verdi for institusjonene

Bekymringen over effekten bruken av midlertidighet har på kunnskapssektoren, er høyst reell. Spørreundersøkelser blant både master- og ph.d.-studenter avslører en dalende interesse for forskeryrket. Undersøkelser viser at høy jobbusikkerhet er en viktig grunn til at mange, særlig unge kvinner, velger bort en forskerkarriere. Faste ansettelser, forutsigbarhet og en konkurransedyktig lønn vil være gode virkemidler for å sikre god rekruttering til kunnskapssektoren. I tillegg til at dette er viktig for den enkelte kunnskapsarbeider, er det også viktig for kvaliteten i forskning og undervisning. For hvem tør å ta stor risiko i forskningen, hvis man bare er ansatt fram til sommeren? Hvem har tid til å se over dataene én gang til, med kritisk blikk? Hvem tør å si fra hvis forskningslederen tar seg snarveier? Et forskningsmiljø er avhengig av forutsigbarhet, langsiktighet og full akademisk frihet for å fungere. Og midlertidige ansettelser står i veien for alle tre.

Løses ikke på korte kontrakter

Institusjonene burde ha stor egeninteresse av å få ned midlertdighetstallene. Tallene fra DBH tyder imidlertid på at det ikke blir jobbet systematisk nok på institusjonsnivå. Trenger de en vennlig påminnelse?

For å motivere kunnskapssektoren til å få fortgang i arbeidet, har vi nylig lansert kampanjen «1av5.no». Her kan alle bidra gjennom å oppfordre institusjonene til å gi flere fast stilling. For som kampanjen påpeker: De største samfunnsproblemene løses ikke på korte kontrakter! En liten uke inn i kampanjen er det svært gledelig å se at det allerede har blitt sendt godt over 5000 appeller. Kampanjen vil fortsatt være aktiv når denne utgaven av Forskerforum går i trykken – så jeg oppfordrer alle til å bidra til å legge tyngde bak budskapet – både ved å sende appell, men også ved å spre kampanjen. La oss minne institusjonene om verdien av faste ansettelser – ikke bare med én stemme, men med tusenvis.