Kompetansereformen (Meld St. 14, 2019–2020)

Forskerforbundets kommentar til Meld. St. 14. (2019–2020) Kompetansereformen – Lære hele livet

Forskerforbundet viser til høring i Stortinget 12. mai og oversender med dette sine kommentarer. Forskerforbundet mener at en treffsikker og relevant kompetansepolitikk best kan utvikles gjennom et bredt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene, myndighetene og organisasjonene i arbeidslivet. Vi støtter regjeringen i at det er særlig viktig å få utviklet tilbud som gir formell kompetanse, og vil i vår kommentar vektlegge to forutsetninger for å lykkes med nettopp dette.

Ansatte i universitets- og høyskolesektoren spiller en nøkkelrolle

Stortingsmeldingen anerkjenner UH-sektorens nøkkelrolle som tilbyder av etter- og videreutdanning, og ønsker å styrke kapasiteten på tilbud som gir formell kompetanse. Regjeringen viser til at mange institusjoner har vist evne til å satse på livslang læring og utviklet nye tilbud tilpasset arbeidslivets behov. Nå varsles høyere ambisjoner, større innsats og UH-sektoren beskrives som en underutnyttet ressurs.

Det er de vitenskapelig ansatte som utgjør den viktigste ressursen, og Forskerforbundet mener at Stortingsmeldingen i urovekkende liten grad adresserer dem som skal gjøre jobben. Det samme var tilfellet da Markussen-utvalget la fram sin utredning. Regjeringen erkjenner at det er et økt press på universitetene og høyskolene, men stortingsmeldingen omtaler ikke ansattes arbeidsvilkår, deres behov for etter- og videreutdanning eller hvordan det skal tilrettelegges for utvikling av nye tilbud samtidig som kvaliteten i grunnutdanningene ivaretas.

NOKUTs underviserundersøkelser viser at vitenskapelig ansatte ønsker å videreutvikle seg og at de har behov for faglig påfyll. Bøygen er mangel på tid og ressurser. Dersom det skal tas et større ansvar for etter- og videreutdanning, dersom læring skal bli mer fleksibel, mer uavhengig av tid og i større grad ta i bruk teknologiske løsninger berører dette ansattes arbeidsvilkår. Korona-pandemien har vist en sektor med stor evne og vilje til omstilling for å ivareta studentene. Samtidig meldes om økt press, usikkerhet knyttet til pedagogisk bruk av teknologi og bekymring for studentenes læringsutbytte. Våren 2020 har vært en unntakstilstand. Det kan ikke bli normalen, ei heller når det gjelder sektorens bidrag til livslang læring.

Finansiering en forutsetning for kvalitet og forutsigbarhet

Uklarheter knyttet til finansiering av UH-sektorens EVU-tilbud var blant de viktigste innvendingene til Markussen-utvalget utredning «Lærekraftig utvikling». Dette er ikke løst med St. meld. 14. Den er tvert imot lite konkret og lite forpliktende hva finansiering angår. Forskerforbundet deler derfor NSO sin bekymring for at økte forventninger og flere oppgaver vil påvirke kvaliteten til den utdanning som allerede gis. Skal kompetansereformen lykkes, er det en forutsetning at den ikke går utover den ordinære undervisningen og forskningsaktiviteten.

Det er nå rekordhøy søkning til høyere utdanning, og vi må forvente økt etterspørsel etter etter- og videreutdanning som følge av korona-pandemien. Konsekvensen er stort press på kapasiteten. Skal den økes må finansiering på plass. Det er på ingen måte tilstrekkelig å forvente «at institusjonene utnytter sitt handlingsrom til å tilby fleksible videreutdanningstilbud og kurs som svarer til arbeidslivets etterspørsel og er tilpasset personer i arbeid». Snarere må vi spørre hvor reelt handlingsrommet egentlig er.

Etter seks år med ABE-reform har UH-sektoren fått store kutt. Nå står den overfor en studiestart med økt studenttilstrømming og fortsatt tilrettelegging for å unngå smittespredning. Sektoren har allerede varslet  behov for tilleggsfinansiering som følge av korona-pandemien. Kostnader knyttet til livslang læring kommer på toppen. Det må regjeringen ta inn over seg. I meldingen heter at man vil komme tilbake til en eventuell endring av finansieringssystemet for høyere utdanning, og se  dette i sammenheng med ny UH-lov og styringsmeldingen. Man ønsker også å gjennomgå regelverket for egenbetaling. Inntil disse tingene er på plass, har verken institusjonene tilstrekkelig insentiver eller handlingsrom til å foreta den satsingen som forventes. I påvente av en mulig endring av finansieringssystemet, må regjeringen bidra med tilleggsbevilgninger og kompensere for merkostnader knyttet til både ordinære og nye oppgaver. Alternativet er å dempe ambisjonsnivået.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær