Regjeringens strategi for helhetlig instituttpolitikk

Forskerforbundets kommentarer til regjeringens strategi for helhetlig instituttpolitikk

Regjeringens strategi for helhetlig politikk for instituttsektoren ble lansert 11. februar 2020 på Samarbeidskonferansen til FFA og UHR. Forskerforbundet vil med dette oversende noen kommentarer til strategien. Forskerforbundet organiserer forskere i hele den sammensatte sektoren. Vi vil i vår kommentar fokusere på sektorens rolle i kunnskapssystemet og peke på betingelser  og mulige hindringer for et godt samarbeid mellom instituttsektoren og universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren). Da strategien ble lansert framhevet forskning- og høyere utdanningsminister Asheim at man ikke har funnet noen hindringer for samarbeid mellom de to sektorene. Forskerforbundet ønsker å nyansere dette, og da med utgangspunkt i erfaringer som våre tillitsvalgte og medlemmer i instituttsektoren har meldt inn.

Viktig med en helhetlig instituttpolitikk 

Forskerforbundet har lenge etterlyst en klar strategi for instituttsektoren og klargjøring av hvilken rolle sektoren skal ha i det norske forskningslandskapet. En tydelig strategi er viktig for å kunne utnytte sektorens potensiale for å svare på samfunnsutfordringene, alene eller i samarbeid med andre forskningsarenaer. Strategidokumentet som er lagt fram, understreker den viktige rollen sektoren har i samfunnet. Vi er fornøyd med at regjeringen anerkjenner behovet for en mer helhetlig tilnærming til sektorens framtidige rolle og ser politikk for henholdsvis UH-sektor og instituttsektor i sammenheng.

Forskerforbundet er positiv til at regjeringen i strategien anerkjenner at det fremdeles skal være rom for mangfold i instituttsektoren. En helhetlig politikk må ikke bli en enhetlig politikk. Samtidig er en helhetlig politikk viktig for å gi virksomhetene og de ansatte forutsigbare rammer og arbeidsvilkår. Det er avgjørende for å oppnå nødvendig fleksibilitet og forskning av høy kvalitet og relevans. Strategidokumentet er utformet på et overordnet nivå, og det gjenstår å se hvilke konkretiseringer og praktiske tiltak som utformes. Her ser Forskerforbundet fram til å bidra.

Regjeringen tar også til orde for flere sammenslåinger og fusjoner i sektoren. Samtidig vektlegger strategien at også små institutter spiller en viktig rolle. Det er stor usikkerhet knyttet til hvorvidt størst mulige institutter er bedre og mer lønnsomme. At regjeringen legger vekt på de faglige realitetene og understreker at små og faglig smale institutter også kan være konkurransedyktige og robuste, er positivt.

Økende konkurranse, ulike vilkår

Forskerforbundet er positive til at regjeringen ønsker et godt samarbeid og sunne konkurranseforhold mellom UH-sektoren og instituttsektoren. Begge er viktig for Norge, og begge må ha rammebetingelser som er tilpasset samfunnsmandat og forventninger.

Som nevnt innledningsvis har statsråd Asheim pekt på at det i arbeidet  med strategien ikke er funnet hindringer for godt samarbeid mellom UH-sektoren og instituttsektoren. Tilbakemeldingene fra medlemmer og tillitsvalgte i Forskerforbundet tyder imidlertid på at mange institutter opplever at de konkurrerer på ulikt grunnlag. Det er særlig utfordrende når sektorene i økende grad konkurrerer på samme arenaer om forskningsmidler og forskningsoppdrag. Eksempelvis erfarer en del av våre medlemmer at UH-sektoren ofte tilbyr lavere timepris enn det instituttsektoren har mulighet til å gjøre. Dette oppleves som en hovedutfordring for instituttsektoren i konkurransen om forsknings- og utredningsoppdrag. Forskerforbundet mener det er en svakhet ved strategien at den ikke i større grad adresserer konkurransevilkårene. Det er grunn til å minne om at sentrale aktører i lang tid har argumentert for høyere basisfinansiering i instituttsektoren. Her har muligheten til å vinne fram i konkurransen om forskningsmidler både nasjonalt og internasjonalt stått sentralt.

Generelt opplever forskningsinstituttene økte faktureringskrav. Det gir mindre tid til artikkelskriving, søknadsskriving og annet ikke-fakturerbart arbeid. Samtidig er vitenskapelig publisering blitt viktigere i konkurransen om forskningsmidler. Det stiller forskerne i instituttsektoren overfor et krevende krysspress mellom prosjektutvikling, artikkelskriving og søknadsskriving, i tillegg til prosjektarbeid med fakturerbare timer. Igjen må krav og forventninger til økt publisering ses i sammenheng med sektorens rammebetingelser.

Videre er det viktig å gi instituttene reell tilgang til relevante tidsskrifter og mulighet til å dekke publiseringskostnader. Tilknyttet overgangen til åpen tilgang og åpen forskning er det påpekt at mange institutter faller utenom de fremforhandlede forlagsavtalene. Instituttene har ikke økonomi til å være en del av konsortiene fordi de fremforhandlede avtalene ofte er omfattende og gjerne inneholder langt flere tidsskrifter enn det som ligger innenfor de enkelte instituttenes kjerneområder. Med lav basisfinansiering har instituttene begrenset mulighet til å bygge opp fond som kan dekke publiseringsavgiftene (APC), samtidig som mange fortsatt må betale for tilgang til tidsskrifter. Dette forsterker de ulike konkurransevilkårene mellom forskere i henholdsvis UH-sektor og instituttsektor.

Utstrakt samarbeid, men også hindringer

Det er i dag et utstrakt samarbeid mellom sektorene, avhengig av type virksomhet og forskningsfelt. Samarbeidet skjer gjerne i form av at forskere fra instituttsektoren har bistillinger ved universiteter og høyskoler og omvendt. Det er også samarbeid om søknadsskriving og forskningsprosjekter nasjonalt og internasjonalt. I tillegg finnes det et betydelig uformelt og ofte personavhengig samarbeid, der forskere fra ulike sektorer skriver fagbøker og artikler sammen.
Instituttforskere tar også på seg undervisning og sensurarbeid i UH-sektoren og instituttene deltar i utdanning av så vel studenter på bachelor- og mastergradsnivå som stipendiater. Sektoren bidrar dermed til å styrke den samlede kapasiteten i høyere utdanning. Det skjer en utveksling som er viktig for kvaliteten totalt sett eller for å ivareta ønsket om at utdanning skjer i nært samarbeid med arbeidslivet. At studenter som del av sin utdanning kan delta i pågående forskningsprosjekter i instituttsektoren, bidrar til kvalitet og relevans i utdanningene og til å vekke interessen for forskning. Generelt utgjør instituttsektoren  en viktig arena for rekruttering til vitenskapelige stillinger i UH-sektoren. Mange doktorander og postdoktorer, som er midlertidig ansatt i UH-sektoren, får mulighet til fast ansettelse i instituttsektoren. Det har gitt forskertalenter mulighet til å bli værende i forskerstillinger og til å videreutvikle sin kompetanse slik at de eventuelt kan vende tilbake til UH-sektoren senere.

Forskerforbundet mener det er en svakhet ved strategien at disse forholdene ikke er eksplisitt omtalt. Det ville tydeliggjort instituttsektorens betydning, samt mulige hindringer for ytterligere samarbeid. Eksempelvis erfarer våre tillitsvalgte og medlemmer at forskerprosjekt med stipendiater i for liten grad er tilpasset rammebetingelsene i instituttsektoren. En viktig årsak er at det opereres med standardiserte timesprismodeller for Forskningsrådsprosjekter som ikke er tilpasset kostnader og timespriser i instituttsektoren. I de tilfeller hvor forskere i instituttsektoren er med-veileder for stipendiater, er det en utfordring at det i dagens ordning ikke kan budsjetteres for dette i søknader til Forskningsrådet. Igjen er standardiserte timeprismodeller en utfordring. Dette gjør det vanskeligere for instituttene å være en arena for utdanning av stipendiater. 

Tilsvarende spiller rammebetingelsene er rolle når det gjelder å bidra i utdanning av studenter. Forskningsinstituttene påtar seg veilederansvar, og de har gjerne   arbeidssted på instituttet. Ofte er master- og bacheloroppgavene en del av pågående prosjekter ved instituttet. Instituttsektoren kan imidlertid ikke benytte masterstudenter i sine prosjekter, uten å belaste prosjektene med lønnskostnader, slik UH-sektoren kan. Flere forskningsinstitutter erfarer for eksempel at arbeidsoppgavene som gjøres på instituttet omdefineres fra laboratoriearbeid til veiledning. At instituttsektoren ikke har mulighet til å bruke studenter i prosjektarbeid som gir instituttene lavere kostnader i prosjektene, er en kjent problemstilling som bør inkluderes i oppfølgingen av strategien.

Insentiver og tid til samarbeid

Forskerforbundet mener det er positivt og ønskelig med et tettere samarbeid mellom sektorene og har lenge etterlyst stimulerende midler for å styrke dette. I strategien legges det opp til at økt konkurranse om forskningsmidler skal føre til mer og bedre samarbeid mellom institusjonene i UH-sektor og instituttsektor.  Det er en virkelighet våre medlemmer, både i UH-sektoren og instituttsektoren, ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i. De erfarer derimot at målsettingene om økt konkurranse og mer samarbeid ofte er motstridende.  For instituttsektoren gjelder dette særlig forskningsoppdrag for næringslivet, der konkurransen har økt og hvor man opplever å ikke konkurrere på like vilkår. For forskningsprosjekter finansiert av Forskningsrådet eller EU-prosjekter, opplever mange at samarbeidet fungerer bedre. STIM-EU og PES midler er viktige insentiver som bidrar til å balansere konkurranseforholdet og er en forutsetning for at norske forskningsinstitutter skal kunne delta i EU-prosjekter.

Samarbeidet mellom UH-sektor og instituttsektor handler også i stor grad om ressurser som skal møte hverandre, slik også statsråd Asheim selv gir uttrykk for. Forskere fra UH-sektoren har ofte brukt av egen forskningstid for å være med i forskningssamarbeid på prosjekter der de har et faglig fellesskap og interesse. Dette har ofte vært personavhengig, der forskerne har utvist stor grad av fleksibilitet for å finne praktiske løsninger for et ønsket samarbeidet, til gjensidig faglig glede og nytte. Flere erfarer imidlertid nå at forutsetningene for et slikt samarbeid har endret seg. Universitetsforskere kan ofte ikke delta i slike prosjekter på egen forskningstid, uten at instituttet stiller med lønnsmidler. Det pekes på at endringene skyldes strengere regulering av universitetsforskernes egen forskningstid. Reguleringen oppleves som et hinder for formelt samarbeid. Samarbeid forekommer likevel, ofte ved at universitetsforskere legger inn "egentid", i form av fritid, i prosjektsøknaden. Forskerforbundet mener det er uheldig dersom fortsatt samarbeid skal gå på bekostning av forskernes fritid, i en sektor der det er vel kjent at ansatte arbeider langt ut over normalarbeidsdagen.

Korona-pandemien synliggjør ulikheter

Forskningsministeren gjentok sin etterlysning av hindringer i samarbeidet mellom UH-sektor og instituttsektoren på årsmøtet til Forskningsinstituttenes fellesarena 14. mai i år. Forskerforbundet håper vår kommentar har bidratt til å synliggjøre noen slike hindringer, sett fra instituttsektorens side. Korona-pandemien har for alvor synliggjort ulikhetene i rammevilkår mellom sektorene. Det har de siste månedene blitt tydelig hvor utsatt den anvendte forskningen er når viktige samarbeidspartnere reduserer eller stenger aktiviteten og oppdragene uteblir. Flere institutter permitterte ansatte på grunn av den økonomiske situasjonen. Forskningsinstituttene trenger tryggere rammer i form av større basisbevilgning, for å kunne utvise større fleksibilitet og gjøre bruk av den ressursen de ansatte og deres kompetanse utgjør. Vi trenger mer forskning og forskningssamarbeid for å fatte kunnskapsbaserte beslutninger og finne de beste løsningene for framtiden og det grønne skiftet.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Guro Elisabeth Lind
Leder

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær