Sletting i politiets registre mv.

Forskerforbundets høringsinnspill til endringer i politiregisterloven, arkivloven og straffeprosessloven – sletting i politiets registre mv.

Forskerforbundet viser til høring fra Justis- og beredskapsdepartementet datert 15. desember 2016 og oversender med dette sitt innspill. De foreslåtte endringene i politiregisterloven, arkivloven og straffeprosessloven dreier seg i hovedsak om hjemmelsgrunnlag for sletting i politiets registre. Hvilket arkivmateriale som skal tas vare på for ettertiden, og hvordan beslutninger om bevaring og kassasjon skal treffes, er et vesentlig fagpolitisk spørsmål. Vårt høringssvar er konsentrert rundt de foreslåtte endringene som omhandler kassasjonsbeslutninger, og bygger i all hovedsak på innspill fra Arkivarforeningen i Forskerforbundet.

Departementet foreslår å gjøre følgende tilføyelse i arkivloven § 9 bokstav c:

«Personregister eller delar av personregister kan i tillegg slettast etter føresegner i medhald av politiregisterloven § 69 første ledd nr. 16.»

Forslaget innebærer en tilsiktet svekkelse av gjeldende prinsipp om at kassasjonsbeslutninger skal være basert på arkivfaglige vurderinger. Departementet skriver blant annet: «Etter departementets vurdering er det behov for å åpne for at man i forskrift på enkelte områder kan fastsette at opplysninger skal tilintetgjøres uavhengig av om en arkivfaglig vurdering skulle tilsi at opplysningene bør bevares for ettertiden».

Forslaget, slik det er fremmet fra Justis- og beredskapsdepartementet, vil gi en forskriftsfestet kassasjonstillatelse som har en holdbar hjemmel etter arkivloven. Vi ser likevel med bekymring på en forskriftshjemmel der de arkivfaglige vurderingene blir et sekundært hensyn i arbeidet med å ta stilling til hva som skal bevares eller ikke bevares.

Prinsippet om at kassasjonsbeslutninger skal være basert på arkivfaglige vurderinger er ikke krystallklart i arkivlovens ordlyd, men var en del av bakgrunnen for at denne myndigheten ble lagt til Riksarkivaren da loven ble vedtatt. I forarbeid, NOU 1987:35, er innretningen av § 9 (som var § 8 i utredningens forslag til lov) begrunnet med at Riksarkivarens faglige vurderinger skulle ligge til grunn for kassasjonsbeslutninger. Kravet om at unntak måtte være forskriftsfestet av Kongen i statsråd «…innebærer blant annet at Kultur- og vitenskapsdepartementet ikke har instruksjonsmyndighet overfor Riksarkivaren i en sak som dette» (NOU 1987:35 s. 42). Utvalget foreslo også, på side 43, at man burde gå gjennom kassasjonsregler i annen lovgivning for å sørge for enhetlige regler om bevaring og kassasjon. I proposisjonen til arkivloven tok departementet inn et utdrag fra en høringsuttalelse, som uttrykte at «det er overlag viktig at kassasjon av arkivsaker vert rekna som eit i første rekkje arkivfagleg spørsmål» (Ot.prp. nr. 77 (1991-92), s. 15). Disse vurderingene var knyttet nettopp til balansen mellom personvern og å sikre hensynene i arkivlovens formålsparagraf, i forbindelse med de vurderingene som ble gjort om kjøreregler mellom arkivloven og den daværende personregisterloven. Tilsvarende kjøreregler ble videreført og ytterligere tydeliggjort da personopplysningsloven avløste personregisterloven. Innretningen er slik at arkivloven går generelt foran, mens Datatilsynet kan treffe konkrete slettevedtak som gjelder opplysninger om enkeltpersoner.

I den videre begrunnelsen for endring av arkivloven § 9 skriver departementet i høringsnotatet: «Bestemmelser om sletting i forskriften vil bli sendt på alminnelig høring, og Riksarkivet vil i den forbindelse avgi uttalelse om de konkrete bestemmelsene». Etter vårt syn vil en mulighet til å avgi høringsuttalelse i ettertid ikke sikre at arkivfaglige vurderinger i tilstrekkelig grad får sette premissene for de avveiningene som blir gjort i arbeidet med konkrete forskrifter om kassasjon på politiregisterlovens område. Bevarings- og kassasjonsvurderinger bør være basert på det metodegrunnlag som arkivarprofesjonen har etablert og stadig videreutvikler gjennom en fagkritisk diskurs.

I høringsnotatet henviser departementet til forarbeider til politiregisterloven, som belegg for at justismyndighetene også tidligere har ønsket en noe svakere arkivfaglig innflytelse over deler av sektorens bevarings- og kassasjonsbeslutninger. Vi vil avslutningsvis peke på at det nye EU-direktivet 2016/680, som politiregisterloven må tilpasses i nær fremtid, åpner for et omfattende nasjonalt handlingsrom for arkivfaglige hensyn. Direktivets artikkel 4 nr. 3 har tatt inn formålet «archiving purposes in the public interest», som et eget formål i tillegg til historiske, statistiske og vitenskapelige formål. Dette nye formålet gir medlemslandene et stort handlingsrom til å gi regler om overføring av materiale til arkivinstitusjoner. Den samme formålsangivelsen er også tatt inn i den generelle personvernforordningen, 679/2016, den kom til underveis i forhandlingene om nytt direktiv og ny forordning og var basert på et forslag fra gruppen av europeiske nasjonalarkivarer. Vi mener denne utviklingen i EU-lovgivningen er et signal om mindre tilspissede avveininger mellom personvern og bevaring i arkivdepoter i tiden fremover.

Vi vil foreslå at det foreliggende forslaget til endring i arkivloven § 9 enten gis en innretning der man sikrer at premissene for å utarbeide konkrete forskriftsbestemmelser forblir arkivfaglige vurderinger, eller alternativt at spørsmålet utsettes til man får en bredere gjennomgang av hvordan kjørereglene mellom arkivhensyn og personvernhensyn i nasjonal rett skal tilpasses de nye premissene som vil følge av endringene i EUs personvernlovgivning.

Med vennlig hilsen
Forskerforbundet

Petter Aaslestad
Leder i Forskerforbundet

Hilde Gunn Avløyp
Generalsekretær